Hjemme alene 3

Jeg startet dette innlegget med å skrive «jeg glemmer aldri den første dagen jeg var alene med begge barna». Etterhvert som jeg skulle komme til poenget, så kom jeg på en ting.

Jeg var livredd, livredd lenge før dagen.

Var så redd at jeg måtte ha to generalprøver. Prøvene bestod av levering og henting i barnehage. Jeg var så i tvil om jeg skulle ha søskenvogn. Eller, nå løy jeg. Var aldri i tvil. Hadde observert mammaer med doble vogner inn og ut av busser, og ikke faen om jeg skulle ha en sånn katamaran.

Er så kort vei til barnehagen, jeg tenker vi fint klarer oss uten. Dessuten har vi bæresele, -sjal og -meis. Det ordner seg.

Dagen før jeg skulle levere jr. i barnehagen sammen med den nyfødte jenta fikk jeg helt panikk. Vi kommer oss ikke frem (650 m.). Jeg googlet alene med barna for første gang, selvfølgelig. Rekkefølge på mating og bleieskift var det som uroet meg mest. Det endte med at pappa måtte bli med på første prøvelevering. Da hadde jeg jenta i vognen, og han største på ryggen i bæremeis. Jeg hadde nøye vurdert alternativene mine, og konkludert med at denne løsningen var nok den smarteste. Merkelig at jeg valgte å bære han på 14 kg, fremfor hun på 3.5. Én uke etter fødsel. Ingen knipetrening what so ever, veldig smart.

Men jeg hadde en grunn.

Min største frykt var nemlig å måtte løpe etter jr. med henne hengende på magen. Jeg ville at hun skulle ligge trygt innpakket i vognen, da fikk jeg mer frihet. FREIHEIT! For HERREGUD, som jeg savnet å henge med jr. HERREGUD!

Det er trist. De siste månedene før jeg fødte er et eneste stort, sort hull (kanskje ikke så rart når jeg faktisk lå i et veldig mørkt rom hver dag). Jeg husker ingenting, hvilket betyr at jeg ikke husker jr. Den tiden brukte jeg på å lage noe helt spesielt, men jeg ofret også noe veldig viktig. Jr.

Etter at magen forsvant og formen kom seg litt og litt, kunne jeg ikke vente lenger. NÅ er mamma her. Hvis du vil, så skal jeg løfte deg hele tida! Mamma kommer å tar deg, og mamma skal legge deg. Mamma skal gi deg middag. Mamma skal bade deg. Mamma skal ta deg med i parken å mate endene, og mamma skal levere deg i barnehagen. Mamma lover.

Mamma skal gjøre alt det pappa gjør.

De store dagene nærmet seg. Det var nemlig ikke bare én, men 5 store dager jeg skulle være alene. Det var på tide med en ekte generalprøve. Det her må jeg bare fikse, ellers må jeg levere fra meg det ene barnet.

Nå begynte jeg å tvile. Kunne det være greit med en sånn søskenvogn da? Nå er det to dager før du reiser, altså. Jeg må bestemme meg nå. Når jeg tenker meg om, så stenger Barnas Hus kl. 20. Var bare flaks at vurderingsevnen var god nok den kvelden, for plutselig hadde søskenvognen fått innpass i garasjen.

OKEY, barnehage – we are ready for you! 

Pappa dro på jobb, vi ble igjen. Og resten av den dagen husker jeg ikke. Så hvorfor i alle dager startet jeg innlegget med at jeg aldri har glemt? Mongis.

Det tyder på at ting ordner seg. Det gikk på et vis, og jeg har ikke fått noen varige mén.

Men jeg husker mye av dagene som kom. Jeg husker at jeg etter 5 dager med kidsa, var stolt. Skikkelig stolt! Noe jeg fryktet skulle gå så galt, ble så bra. Jeg husker at Ada, mesteparten av tiden, lå i dvale. Jeg husker hun spiste litt, men sov mest.

Jeg husker jr. løp smilende mot meg når vi hentet han i barnehagen. Jeg husker han hjalp meg støvesuge, og kostet terrassen. Jeg husker de gode klemmene hans. Jeg husker han ropte på mamma. Jeg husker at jeg fikk tilbake gutten min som jeg så sårt trodde jeg hadde mistet.

Nå har jeg hatt min tredje runde alene med barna over flere dager, og har kommet til det punktet hvor jeg faktisk kan glede meg til neste gang. Nå har vi to barn, og det er ikke så lett å alltid være den som løfter, leker, legger, bader, leverer, henter jr. Han er så pappadalt at jeg får hull i tenna. Nå må vi dele – jenta trenger akkurat det samme. Heldigvis er vi to foreldre. Det gjør meg også stolt.

Men når pappa reiser bort, så er jr. bare min og mini er bare min. Fritt fram for hjernevasking av ungene. SNAKK OM KVALITETSTID! Og lærekurven min har bare gått én vei, oppover.

Selv om det er krevende, så begynner jeg å bli trygg på at ting ordner seg (og blir det helt bananas sender jeg bare barna ned på Elixia KidZ).


Her venter vi på at jr. skal våkne. Han sov rekordlenge den dagen og jeg rakk å sminke meg.

Rolige morgener. Bananlapper med gulrøtter til frokost.

 

 Jeg bare «tommel opp for gjennomført trening». Jr. bare «loser mom». 

Blogglisten hits

5 tanker om “Hjemme alene 3”

  1. Digger ærligheten din, rett fra hjertet! Kjenner meg igjen i så mye. Skal få sambo til å lese innleggene dine, så forstår han kanskje litt mer:)

    Liker

  2. Hei 🙂
    Jeg må bare kommentere… Jeg må le.. Alt,absolutt alt du skriver er som om jeg skulle skrevet det selv.. Har aldri lest en blogg før og følt meg så «hjemme». Du er så ærlig og forteller akurat hvordan det er. Har selv en toåring og fikk en liten en nå i April. Det tøffeste var savnet etter toåringen min. Jeg følte også at jeg mistet henne. Jeg kjenner flere med to barn, men har aldri hørt noen snakke om det. Bortsett fra deg. Så takk. Så flink du er som har vært alene med dem.. Jeg tør fortsatt ikke.. Må gi fra meg toåringen. Huffamei.
    Ha en fin dag…
    Stephanie

    Liker

    1. Så hyggelig tilbakemelding! Jeg liker også lese blogger jeg kan kjenne meg igjen i. Og ja, jeg var skikkelig redd for at jeg hadde mistet storebror. Og den nyfødte er jo så avhengig av deg at man blir enda mer borte for de 😟 Men heldigvis jevner det seg ut etterhvert, og gleder meg til de begynner å leke sammen!! Lykke til!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s