Sinnataggen

Her om dagen gikk vi tur i Vigelandsparken. Vi runda alle fontenene og Philip løp rundt og skrek MANN MANN MANN! Det betyr vann for dere som ikke tok den.

Jeg filmet og knipsa masse bilder som om jeg skulle vært en av kineserne, med mobilen. Selfies. Det mest naturlige på jord. At jeg ikke lenger blir flau når jeg tar selfies, er i seg selv ganske flaut.

Vi så plutselig at det flokket seg en gjeng rundt et objekt. Det var ikke en statue som vi først trodde – men en jente. En levende jente. Med de helt nydelige, lyse krøllene sine, og med rosa prinsesseskjørt satt hun på knærne foran den største fontenen i parken og HYLTE. Hun kan ikke ha vært mer enn 2-3 år. Jeg ble overhodet ikke plaget av det. Det eneste som skjærer i mine ører, er mine barns gråt. Jeg ville heller ikke vie noe oppmerksomhet til den scenen hun lagde, for jeg vet jo akkurat hvordan foreldrene har det. Hun er sikkert bare trass. 

Men Philip klarte ikke helt å ta øynene fra henne, og ville helst gå bort å trøste henne. Da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at folk TOK BILDER AV HENNE. Jeg lover, det føltes ut som et overgrep. Nå klarte heller ikke jeg å ta øynene fra henne, før jeg fikk et overblikk over hvem som faktisk var foreldrene. Flere sekunder der var jeg overbevist om at jeg var med på «Hvem bryr seg» på tv2. Først var det én dame som tok et bilde, og jeg antok først at det var moren. Men plutselig kom det flere som raska opp mobilen og tok flere bilder av samme jenta. Jeg klarte aldri å fatte om dette var familiemedlemmer eller fremmede turister. Jeg antar at det ikke var familie siden uttrykket i øynene deres var som om de tok bilde av Sinnataggen. Etter lange minutter, var det en mamma (mest sannsynlig) som plukket henne opp. Shit, det føltes bra – så kommer det ikke på tv at jeg var hun idiotmammaen som ikke gikk bort og brydde seg.

Jeg ble helt varm i hodet, og så gikk det så hardt og brutalt opp for meg at, det der.. det der kunne vært meg. 

Ikke at jeg hadde gått så langt som å ta bilder av skrikende, fremmede barn i parken. Men jeg kunne lett ha snappa et bilde av Philip eller Ada under et trassanfall. Kanskje til og med slengt med en kommentar; HAHA, trass. Eller drittunge.

Før denne horrible episoden jeg var vitne til (det var faktisk det), så har jeg vært smertelig klar over problemstillingen. Det gjør nok alle foreldre i dag. Men nå i ettertid, er jeg der at jeg faktisk må ta et lite tak i meg selv og mammarollen. Er det virkelig så galt av meg å eksponere kidsa som jeg gjør? Verden er nok enda mindre i 2030 enn i dag, og mye tyder på at sosiale medier når høyere nivåer. Det er godt mulig det ikke påvirker barna mine noe negativt. Kanskje de til og med syns det er kjempegøy at det finnes mye de kan se tilbake til. Hvor fett er det ikke å bare google navnet sitt og scrolle nedover til du var 0 år. MEN vil jeg ta sjansen på at det er okey? Selv om jeg syns det hadde vært fett, betyr det ikke at de vil. Tenk om de hater meg enda mer enn det de kanskje allerede gjør som fjortiser?

Noe jeg syns er så sykt digg med snapchat, for å ta et eksempel, er at jeg enkelt kan dele livet mitt. Livet mitt, som jeg opplever det. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er mye alene i mammapermisjon. Livet mitt føles ikke mer meningsfylt ved å dele, men jeg syns det er gøy å vise andre meningen med mitt liv. Saken er at det ikke bare er mitt liv lenger. Det er vårt liv. Barna våre. Så hvor går grensen? Det vet jeg enda ikke, men noe har fått meg til å tenke, og det er en bra start.

Er du en av de som aldri legger ut bilder av barna dine, så skal du vite at jeg syns det er beundringsverdig. Jeg kommer nok aldri til å klare å bare dele bilder av bakhodet til babyene mine, jeg er rett og slett for egosentrisk. Barn sier og gjør så altfor mye morsomt og jeg klarer bare ikke å holde det for meg selv (men det skal sies at jeg er den overivrige typen på snap).

Yes, derfor holder jeg på med et lite eksperiment. Eksperimentet heter JR. TAKEOVER. Vet du ikke hva takeover betyr så kan jeg si at det er når en person (kan være en annen blogger) skriver et eller flere innlegg på en annen sin blogg (jeg leser veldig få blogger, men har allikevel fått med meg at det der er tingen om dagen). Det samme gjelder Instagram-takeover. Eieren av kontoen gir fra seg bildedelingen for en dag, til en annen person.

Ser du hvor jeg vil hen?

Philip skal ha snapchat-takeover. Det vil si, han skal ta bilder av det som opptar han om dagen. Det kan forventes mye eksponering av meg i uheldige situasjoner. Han får lov til å ta igjen. (Merk at Philip enda ikke er 2 år, så den klumsen klarer selvfølgelig ikke ta bildene, men pappaen skal prøve å huske på å ta bilder av meg når jeg minst ønsker det). Jeg lukter litt krangling av dette, men er villig til å prøve det ut.

 
snapchat sirialeks

Jeg kjenner at hvis jeg snur på kamera, så vil det få meg til å tenke meg mer om, hva jeg utsetter kidsa for daglig. Kanskje jeg bruker et ekstra sekund neste gang jeg får lyst til å dele akkurat det bilde. Begynner jeg å tvile velger jeg forhåpentlig det riktige (?), å lagre det kun hos meg.

Første utkast er ikke så crazy bananas, jeg kan dra det veldig langt.

Enjoy!

Blogglisten hits

Én tanke om “Sinnataggen”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s