Ada og Petra tar meg med!

For en dag, hvert fall i Oslo! Sommer’n kom tidlig i år, as. Resten av uka har Petra herjet da. Ada sover fortsatt dårlig om natten. I natt ga jeg opp kampen og ga henne mat – men til gjengjeld har hun begynt å sove to gode, lange økter i løpet av dagen. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men fy søren jeg har savnet alle gåturene jeg hadde med jr. i vogna. Det er en grunn til at jeg kalte meg jentasomgikk. Jeg har aldri noensinne gått så mye som jeg gjorde med han. Nå som Ada sover bra om dagen, er jeg ikke lenger redd for å gå ut på lengre turer med henne også, og det har reddet meg denne uka som jeg verken har klart å trene, eller fått lov til å sove. Å gå tur er undervurdert trening, det er trening. For lange turer kan det være lurt å ta med litt vann, og kanskje noe å spise, i ryggsekken (turgåing for dummies).

Det har ikke vært det ideelle tur-været akkurat, men det har ikke vært noen hinder. Ada og Petra har tatt meg med! Jeg har alltid likt å løpe i regnet, det er noe veldig befriende med det. Med noe hardcore rap på ørene, later jeg ofte som jeg er med i en gangsterfilm. Du vet, han eller hun som løper av seg sinnet og kanskje flykter fra problemene sine, eller bare bearbeider de. Klarer ikke helt beskrive det, ser hvert fall sykt digg ut på film. Jeg er i alle fall i den riktige sonen, om jeg er der. Det er bare litt vanskeligere i virkeligheten. Jeg har funnet ut at det samme gjelder trilleturer i øsende pøsregn. Det er alltid kjipt med de første dråpene som drypper ned ansiktet, eller på buksa – men så etter hvert må jeg bare gi meg tapt til regnet. Jeg liker ikke være kald, så da er jeg pent nødt til å keep on going til jeg hjemme igjen. Det første plagget jeg kjøpte etter fødselen var faktisk en regnbukse, en jævlig dyr en. Tvilte sterkt om jeg noen gang kunne forsvare det kjøpet, men det kan jeg med sikkerhet gjøre nå. Regnbukse as, undervurdert det og.

Jeg har ikke eid en paraply på hvert fall fem år. Vi kommer på det hver gang det regner, og glemmer det like fort det blir opphold igjen. Det må jeg bare få kjøpt, men på en annen side – ikke noe jeg ville gått med hvis jeg skulle powerwalka med vogna.

Det skal sies at trilletur i regn med en baby som bare vil opp og ikke vil sove, ikke er like mentalt beroligende. Hva gjør dere da? Hvis ungen griner og du ikke ser tak i nærmeste omkrets? Jeg snakket med en venninne om det her om dagen. En dag følte jeg meg som verdens kaldeste mor – jeg satte opp tempoet mange hakk selvfølgelig, men jeg tok på meg øretelefonene så jeg slapp å høre grininga. Det var jo ikke snakk om å løfte henne ut av regntrekket, da hadde hun blitt klissvåt. Jeg visste det ikke var noe alvorlig, men valgte å slippe å høre og heller sette opp farten for å komme oss hjem. Hun har vel korttidshukommelse nå som hun er så liten.

I dag har det vært en veldig fin dag, til tross for at jeg stod opp halv fem i natt. Jeg fikk med meg pappa på trilletur. Jeg fant ut at det var på tide på ha en helg som ikke innebar å rydde leiligheten. Vi har hatt altfor mange helger hvor vi må bli ajour med klessvasken osv. Noe så destruktivt, da får vi aldri gjort noe koselig sammen. Vi gikk til Paradisbukta på Bygdøy, og jr. løp rundt i bleia.

  Vognmafiaen 

    Dette er vår virkelighet. Føler meg heldig.

  Som mor så sønn

  Fotografen syns HÆSJTÆGG på tv2 handler om meg. Dust.

  

  Tre bleike fiser

 Nei, det er ikke mine lekre bein. Jr. har fått pedikyr i barnehagen

Nå er det forberedelser til bursdagsfeiring. Jr. fyller 2 år i morgen!!!! Kan ikke forstå at det er to år siden jeg snappa at han endelig var ute.

  Lite visste jeg at han kom til å bli mer opptatt av negler enn mamma

Jeg stakk å kjøpte en oreo-kake på Deli, vet dere at man kjøpe en hel kake der? Den er jo så DIGG. Jeg stod parkert i bogstadveien, og vurderer nå et nytt kallenavn; jentasomkræsja. Ja, jeg rygga inn i en bil. OMG, min første kræsj. Det var helt grusomt. Eieren av bilen var utenfor og så jeg dulta bort i hennes bil. Det jeg syns var mest skremmende, var at jeg ikke merket det. Uff. Heldigvis så hun det, og heldigvis var hun veldig snill. Vi utvekslet nummer og klemte hverandre før vi sa farvel. Det ble ingen merker, jeg kræsjet bra. Det føltes helt riktig å klemme. Det er jenter som kræsjer da. Takk Gud, for at det ikke kræsjet i bilen til en psykopat.

Ha en fin kveld, alle sammen.

– jentasomkræsja

Blogglisten hits

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s