Bygdøy, syv år etter 

Året er 2008. Måneden august. Etter noen festuker hjemme i Tønsberg, er jeg tilbake i Oslo. Sommeren er på hell. Sommerflørten over og ut. Jeg er tilbake på skolebenken, og skal lære hvordan jeg kan selge Norge som destinasjon for reiselystne turister. The fjords, the blue, the green, Oslo, the city in between, og så videre. Det er siste år på skolen, men er fortsatt ikke riktig klok på om jeg har valgt riktig studieretning. Bacheloren har heldigvis et markedsorientert perspektiv, og da står jeg litt friere til å være kreativ. Jeg er jo også glad i mote og sånn.

I det trange kollektivet uten kjøkken bor jeg sammen med en venninne. Hun har en venninne som har en venninne som har en kjæreste som skal gå catwalk på Oslo Fashion Week. Det ble fredag, og jeg freser hjem i 31-bussen sammen med mine nyinnkjøpte party pants. De fresheste filippa K slengbuksene ligger pent brettet i papp-posen mellom beina mine og venter. Venter på en perfekt anledning. Fjorten-nitti-ni fattigere låser jeg meg inn i hula og sparker opp døra. Dørhåndtaket smeller inn i kjøleskapet vi har i den trange gangen. Der står venninnen min å lurer på hva hun kan klare å lage til middag med et stygt stormkjøkken. Hun sier hun har fiksa liste på det som viser seg å bli en yolo-fest! Moods of Norway skulle ha motevisning på folkemuseet samme kveld. Jeg hadde ingen aning hva jeg gikk til. Det eneste jeg brydde meg om var at sommerflørten måtte se meg i de nye buksene. Særdeles lite sannsynlig å møte karen på et museum. Mest sannsynlig jaga han rundt på The Oak. Shit, la gå. Kanskje jeg rekker litt stalking etter motevisningen. Hvorfor fantes ikke snapchat på den tiden? Det hadde ikke bare gjort stalkingen enklere, men jeg kunne snappa at jeg satt på en rosa traktor. Mens jeg svingte meg rundt folk i bunad, tikket det inn en beskjed på mobilen. Det stod «siripiri?». Ukjent nummer. Det var ikke mange som kalte meg det. Sommerflørten kalte meg det. Søren heller, og jeg som er her. Kom på at jeg hadde slettet nummeret hans i frykt for å ringe han på fylla. Enda verre, jeg hadde ikke penger på kortet. Nei, fantes heller ikke imessage da. I det jeg spurte venninna om å «låne» en melding, var det noen som dro meg i buksene. Det var sommerflørten. HAN STOD Å DRO MEG I SLENGBUKSENE! Festen var fet altså, men nå ble den perfekt.


Party pants ble til lucky pants. Han ble med meg hjem og vi sov sammen den natten. Han var komfortabel med at jeg delte soverom med en annen venninne. Dagen etter var jeg piss-nervøs. Jeg ville han skulle vite jeg likte han men jeg kunne ikke få han ut fort nok. Jeg angret hele uka. Hadde jeg bare visst. Visst at vi 7 år senere kjørte X5 og bodde på Skøyen med to små lykketroll på henholdsvis 2 og ½ år.

Jeg vet jeg har blitt voksen når invitasjonene på facebook ikke lenger er til Blå, men til ku-slipp på Bygdøy.


Det er lørdag. Tjue femten. Vi skal besøke Bygdø kongsgård og jr. skal ri ponni. Klokken viser 11:33. Vi må skyndte oss så jr. rekker å ri ponni før han sovner. Jeg slenger jenta på ryggen (det vil si: jeg bruker atten minutter på å knyte bæresjalet, mens svetten renner). Klokken passerer tolv og vi er endelig ute av leiligheten. Litt stresset på vei ut begynner jeg å tenke på hva jeg vil bli når jeg blir stor. Hva skal jeg gjøre når jeg ikke er mamma? Etter en lang tur med vogn og sjal sitter jeg foran pc-en. CV må oppdateres og jeg har glemt hva jeg engang studerte. Det ene trollet hyler i bakgrunnen, det andre sitter på fanget mitt og skriker «dæææktuuur», som betyr traktor. Han vil se traktor på YouTube. Innser at jeg ikke får det til i dag og ender opp på spontanfylla.

   fine folk

  ser på fine folk

Jeg tør påstå at jeg er kreativ. Men kreativitet er ikke bare noe man alltid er. Det er faser i livet hvor jeg overhodet ikke er inspirert. Selv om jeg blir litt brain dead i mammapermisjon, har heldigvis den kreative hjernehalvdelen blitt vekket i live. Ulempen er at tiden ofte ikke strekker til. En kunstner trenger mange kunstpauser, og de pausene er det bare å drite i med to små barn i hus. Jeg må derfor få utløp for skaperbehovet et annet sted, f.eks i jobbsammenheng. Ellers er det fare for at pappa kommer hjem en dag til et abstrakt maleri han syns er rimelig spesielt.. (neste gang sier du ikke det du mener).

Jeg vet jeg har blitt voksen når jeg ikke lar en sjanse gå fra meg. Nå er jeg åtteogtjue og gidder ikke angre på ting jeg ikke gjorde. Det er en god investering å ansette en mamma, tenk bare hvor effektive vi blir?

 Slengbuksene fra Filippa K er fortsatt skikkelig fine, og de ligger fremdeles i skapet.

Ha en fin kveld!

– Siri

Blogglisten hits

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s