sykdom og alenebarn

Jeg hamstrer antibiotika for harde livet. I forrige uke var jeg hos legen og fikk påvist streptokokker. Legen spurte om jeg trengte sykemelding, og jeg bare «neida, jeg er i mammaperm». I tillegg til halsvondt ville pappaen at jeg skulle undersøke flere ting. Som for eksempel blodprosenten. Den var ekstremt lav i svangerskapet, og siden jeg føler kroppen min er en slapp wienerpølse om dagen hadde det vært greit med en liten statusoppdatering. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake å ta flere tester når jeg var ferdig med penicillinkuren.

Men tilbake til sykemeldingen. I utgangspunktet kan jeg ikke ta meg fri fra barnet, men etter litt diskusjon tok pappa med Ada på kjøps-møte på jobben. Hun gikk på rundgang rundt møtebordet mens de snakket om viktige ting og sånn. Jeg på min side fikk lest siste utgave av Shape Up, sovet og tatt et varmt bad. Hadde jeg vært i arbeid ville jeg nok takket ja til et par dager sykemelding, jeg følte meg i såpass gusten form. Men da jeg satt i bilen på vei hjem, kom jeg på at jeg faktisk er i arbeid. Det er en baby som krever min fulle oppmerksomhet tjuefire syv. Burde jeg ikke da bedt om en sykemelding?

Jeg fant dette på Nav sine sider: Stønadsperioden kan utsettes dersom stønadsmottakeren på grunn av sykdom eller skade er helt avhengig av hjelp til å ta seg av barnet eller er innlagt i helseinstitusjon.

Allikevel tror jeg ikke det er mange som tenker på det. Her hjemme var vi litt uenige om hva som var best for meg, den dagen jeg var syk og alene hjemme med Ada. Hvis jeg uansett ikke fikk fri fra barnet kunne jeg like greit trille meg en tur. Dager jeg er inne hele dagen er ofte vanskeligere enn hvis jeg er ute. Denne dagen orket jeg ikke mye grining på toppen av det hele. Derfor konstaterer jeg at: jeg syns det er bedre å være syk ute (dersom jeg uansett må ha ansvar for et barn). Det betyr ikke at jeg ikke er syk, men at det for meg er like viktig å holde det mentale som det fysiske i sjakk. For vår del er det vanskelig for pappa å være hjemme, men den andre dagen ba jeg han ta Ada noen timer så jeg faktisk fikk tatt det med ro. Jeg kan ikke huske sist jeg var alene hjemme.



Jeg spiste meg opp på penicillin og følte meg heldigvis bedre på fredag. Da skulle vi nemlig reise på hyttetur. Mamma passet Ada her hjemme, mens jr. ble med oss på Gol. Da vi kjørte avgårde fikk jeg en helt uventet reaksjon. Siden familien vår plutselig var splittet, begynte tårene å trille helt ukontrollert. Det var skikkelig rart. Eller, egentlig ikke så rart. Jeg føler Ada og Philip går som én. De hører sammen liksom. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde grått om de begge var igjen hjemme. Tristheten gikk over like fort som den dukket opp. Det var virkelig fint å få ha full fokus på jr. igjen. Det fortjener han! Vi koste oss i baksetet på vei til fjellet.


Vi pakket med oss både bæresjal og bæremeis. Jeg ville selvfølgelig kun ha med sjalet. Etter jeg oppdaget ryggbæring, syns jeg meisen blir tung å drasse med. Selvfølgelig tar det litt ekstra tid med knyting, men når det først er gjort så føles det mye bedre for ryggen. Jeg har blitt overbevist om at det er mer ergonomisk og behagelig for barnet. For ikke å snakke om at det ser vondt ut å sove i bæremeis. Til gjengjeld er meisen veldig praktisk, siden den også er sekk og stol i ett. Fra å ville minnes tilbake helvetes-uka i militæret og bære jr. i bæremeis fikk jeg sannelig overbevist pappa om å bære jr. i sjal. Kred til meg som bar han opp fjellet.



Kunne ønske jeg fikk lov til å knyte sjalet riktig da. Knærne til jr. skal helst være høyere opp.. Men kunne ikke pushe det lengre denne gangen. 

Jr. fikk full oppmerksom fra sju voksne mennesker i to dager, gjett om han var i slaget! Da vi kom hjem ble stemningen noe endret. I tillegg til at jr. hadde savnet Ada, betydde hjemkomsten også slutten på alene-barnet. Han var ferdig som popsanger.

Nå er de venner igjen, og vi er klare for en ny uke!

– Siri

Blogglisten hits

2 tanker om “sykdom og alenebarn”

  1. Bare så du vet det så skal det veldig mye til for at nav godkjenner at sykemeldingen er god nok til at du er «ute av stand til å ta deg av barnet» slik at far får dine permisjonsdager når du er sykemeldt. Selv jeg som hadde fødselsdepresjon, måtte sende skriv på skriv som dokumenterte hvordan min fysiske og psykiske helse gjorde at far måtte være hjemme sammen med meg. Så det er ikke bare å få sykemeldingen så godtar nav det dessverre.

    Liker

    1. Ja, jeg forstår jo at det skal litt mer til enn en forkjølelse. Så trist å høre at du i tillegg til å ha fødseldepresjon måtte gjennom en haug med nav-drit. Jeg har vært i kontakt med de selv ifb med permisjon, og mangler alltid dokumenter uansett hvor mange ganger jeg har fått bekreftet at jeg har gjort det riktige. Rart system. Håper du har det bedre nå 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s