Alle innlegg av jentasomgikk

Bor i Oslo, med samboer og to små lykketroll. Blogger om trening og kids. Er for øyeblikket i mammaperm. Hvis du er keen, sjekk ut @jentasomgikk for treningsinspo og babyspam.

Ditt navn

Ada Louise.

I går – 9. august 2015, ble du døpt. Det ble en veldig fin dag.

Å velge navn til deg har vært veldig vanskelig. Pappa liker tradisjonelle. Jeg ville ha motsatt. Mika for å ta et eksempel.

Men aller helst ville jeg ha Ada. Helst bare Ada. Det er ikke det at navnet er  uvanlig, men det er et navn jeg aldri går lei av. Som en bonus er det et familienavn. Og det er jo faktisk ganske så tradisjonelt.

Pappa syns det var for kort, dessuten så rimer det på skada. Han var veldig bekymret, og er det fortsatt.

Men det starter ikke helt her.

Når storebror lå i magen min var det allerede bestemt at han skulle være Ada. Noen drømmer om bryllup fra de er barn, jeg har drømt om navnene til mine fremtidige barn. Drømt om navnet ditt. Plutselig gikk det opp for meg at pappa har en mening, og det viser seg at pappa faktisk har mange sterke meninger.

Da storebror skulle hete Ada (i følge meg), våknet jeg opp en morges av en melding på mobilen. Ada ble født i natt, 3690 gr., 52 cm lang. Vi er forelska. En venninne hadde født! Å herreminjesus, er det sant!?? Jeg var selvfølgelig i helt ekstase for at hun hadde fått en liten jente, men jeg må si jeg ble tatt på senga av den tekstmeldingen. Navnet mitt, navnet ditt.

Diskusjonen mellom pappa og jeg ble brått avsluttet da vi fikk vite at det lå en liten røvergutt i magen. Forhandlingene mellom oss ble enda tøffere når det plutselig var en gutt som skulle være Ada. Så jeg godtok at det ikke ble Ada denne gangen.

Og for å gå enda litt lenger tilbake i tid.. tilbake til september, 2012. Ett år før storebror ble født, før mamma ble gravid. Pappa og jeg hadde tidligere den sommeren snakket om hvordan du og storebror kom til å se ut. Vi fantaserte, og snakket om navn vi likte, og hvilket navn jeg drømte om.

– Jenta mi skal hete Felipa. Ikke den svenske varianten, Filippa – men den portugisiske, Felipa. Jeg elsker det navnet. Pappa likte faktisk det navnet. Noe sier meg at pappa var blindt forelska og egentlig bare jatta med.

Så kom pappa hjem fra jobb en ettermiddag. – Du blir nok skuffet nå Siri, men de får en jente og hun skal hete Filippa. Et vennepar skulle bli foreldre!

– Skuffa? Hvorfor skal jeg bli skuffa? Får jeg en datter en dag, så skal hun hete Felipa. Svarte jeg litt bittert.

Stabeist.

Februar 2013 blir jeg gravid. Det var ikke mange i venneflokken med barn på det tidspunktet og når det kom til stykke, så ville jeg jo ikke kalle datteren min for det samme som våre gode venner. Det hadde jo bare vært stinky, så kort tid etter. (Haha, stinky). Selv om det skulle være den portugisiske Felipa.

Dessuten hadde jeg flere navn på lista. Ada. Men går vi frem i tid igjen, så gikk jo alt det der i reprise.

Mye tankekjør for ingenting, det ble jo en gutt. Jeg var veldig glad for det, for da slapp jeg å forholde meg til drømmenavnene som hadde gått til noen andre. (Storebror sitt navn er en annen historie. Vi klarte å velge det mest populære guttenavnet i 2013, sammen med det mest populære mellomnavnet i 2013. Google det så finner dere ut av det).

Heeeelt til jeg plutselig ble gravid igjen. Da begynte det å kverne i hodet mitt. Tenk om det blir en jente? Eller tenk om det blir en gutt – vi som har vært gjennom alle navnlister, gutten må få andrevalget til storebror som vi ikke likte godt nok. Stakkars.

Men denne gangen VAR DET ET LITE PIKEBARN! Vi fikk jackpot, begge deler. Bra jobba!!!

Da blir det ADA. Seriøst. Vær så snill.

Jeg begynner å bli desperat, men jeg kan ikke vise det. Ser pappa det, så gidder han ikke. Jeg prøver å fortelle han rolig at jeg føyde meg mye sist. Jeg ville ha ilip med F foran og pappa ville ha med PH. Jeg sa det var greit og vi ble enig. Denne gangen ble jeg nesten streng. Det er vel på sin plass, at en mamma kan velge navn til sin datter. Men, ikke så lett. Pappa syns jeg hadde tunnellsyn og at jeg var lukket for andre forslag. Jeg hadde jo bestemt meg. Men jeg var åpen for mellomnavn da, der var jeg ganske raus!

Jeg tror jeg kjørte riktig taktikk denne gangen. Jeg valgte å ikke mase, og lot han tygge litt på navnet. Av og til så skled det beskjedent inn i samtaler at navnet betydde mye for meg og at jeg syns det ville vært fint å videreføre familienavnet jeg var så glad i.

Så gikk vannet, en deilig vårdag. Endelig er du klar for den store verden. Samme dag blir navnet ditt ble bestemt. Mamma trumfet gjennom! Mot at du fikk et mellomnavn. Louise. Det var selvfølgelig helt greit, for jeg elsker det navnet og. Etter Ada da.

Så hvis du hater på navnet ditt som 14-åring, vit at jeg har jobbet hardt for navnet ditt og jeg syns det er det fineste på jord.

Mormor og morfar ga deg et prinsessekort i går, og der står det:

Ada «brukt i bibelen» betyr det VAKKER, av hebraisk opprinnelse.

Louise stammer fra Ludvig «av gammeltysk» – lud = berømt, wig = kriger. Louise som jentenavn, er av engelsk opprinnelse: BERØMT KRIGERINNE.

Og nå faller pluselig ALT på plass. For en av dine faddere, Ada, er Tante. Hun er bla. VAKKER, jobber i forsvaret OG har vært i KRIGEN. Dvs. navnet er vel gjennomtenkt, selvfølgelig er du oppkalt etter henne. Tante som ikke fikk vite at hun var fadder før hun ble bedt om bære deg fram til dåpsfonten (hvis du leser dette, så håper jeg du med dette, tilgir oss – VAKRE KRIGERINNE).

 Her står vi å jabber om at en viss person glemte å spørre søsteren sin om hun vil være fadder. Du ser han prøver å legge skylden på meg.

Jeg må også unnskylde min venninne, med datter Ada, 2 år. Fristelsen ble rett og slett for stor. Og du må ta det som et stort kompliment. Vi er begge enige om at min Ada er fettsuger 2.

og Ada Louise, du skifter aldri navn.

– mamma

Jeg skal også skrive litt om selve feiringen, men nå har jeg noe som ligner på dagen derpå, det får dere lese mer om i morgen.

Blogglisten hits

Kjære Venus 

I dag gjorde jeg en skikkelig tabbe.

Som mange andre småbarnsmødre så har jeg knapt med tid.

Den er så knapp at jeg ikke rekker å være hårfri hver dag (sorry min bedre halvdel, prøver ikke å knekke imaget ditt her). Etter å ha løpt 30 solide minutter på mølla, løp jeg inn på handikappen for å drikke vann fra springen, siden jeg glemte vannflaska som vanlig (og for å ta en treningsselfie).

Og hva er det jeg ser!!? Jeg har hørt jenter bæsjer blomster, men jenter som svetter såpe? Er det SKUM under armene mine? HAHAHAH!!

Og der springer jeg på mølla. Føler meg superfresh og i skikkelig form! Tenker at this is it, her er’n endelig – den sykt deilige følelsen jeg får når treningen er som best, og får max overload av endorfiner.

Den følelsen DER har nok IKKE smitta på folka rundt meg på Elixia for å si det sånn. HAHA, hun der har prøvd en ny deo, eller, glemt å skylle av deg såpen i morges eller?, du – det er noe hvitt som renner nedover armene dine..(?) 

 

Så Venus, tusen takk. Dere burde ha en WARNING på pakningnen til folk på farta. Selvom dere sikkert har noen blader til akkurat det formålet.

Oh yeah, sånn går no dagan. Ble et blogginnlegg av det da!

Så sykt fornøyd jeg ble etter trening, lar jeg det hvertfall ikke knekke meg. 

Følg meg på snap så får du alltid den enda ærligere versjonen av meg selv. Ikke akkurat den beste utgangen av meg selv, som jeg ivrig prøver å lokke frem her.

– Siri

Blogglisten hits

OMG, jeg har aldri tid!

En stund tilbake skrøt jeg av at jeg ikke syns to kids ikke er ti kids. JEG TAR DET TILBAKE!!

Eller.. to er ikke akkurat ti, men 1 + 1 = 2 hvis dere skjønner hva jeg mener lizm. Jeg ventet på at Ada skulle våkne opp fra dvalen, og det har hun definitivt gjort nå. Nå tar hun igjen så inni helsike. At hun var en rolig baby… ja, jeg skulle bare ha visst. Hvorfor gjorde jeg ikke mer da? Det er da vi skulle ha hivd oss på et fly til Ibiza! Barna og jeg.

Vent, tar også det tilbake. Hadde ikke vært så kult å henge på stranda der med blodige nipples.

Men, det var noe helt annet å bare ha èn. Dog, like slitsomt der og da. Siden alt var så nytt med nummer en, så kan jeg huske at jeg var minst like sliten. Men jeg er 100 000 ganger mer stressa nå. Hvis det jeg kjenner på kroppen nå er stress, så har jeg aldri noensinne i mitt liv vært stressa.

Så stressa at samboeren min ble bekymret og kom hjem med en biteskinne. Seriøst, biteskinne. Jeg har vært så anspent at jeg helt ubevisst har knepet igjen kjeven. Hele tiden. Jeg la merke til det da jeg plutselig en dag var så sinnsykt støl i kjeven. Og etter at jeg har drevet på med dette en stund så har smertene begynt å nærme seg tinningen og hodet. Det der ekke bra.

Men ikke søren om jeg bruker den skinnebitern. Biteskinne, whatever.

Nå er jeg hvertfall bevisst på den bitinga, så jeg tar heller tunga mellom så jeg ikke skader tennene.

I dag hadde jeg sykt store forventninger til dagen. Jeg skulle rusle ned på Elixia, ta en skikkelig treningsøkt før jeg gikk en lengre tur med Ada. Jeg skulle ha en forfriskende start på morgenen! Det var også etter jeg hadde tømt en nonstoppose i går kveld, så jeg syns det var på sin plass å skulle forsvare ugjerningen.

Problemet var bare at jeg aldri våknet. Det vil si: jeg skulle legge meg kl. 23:00 (tidligere enn på lenge, siden jeg har fått lakenskrekk etter at nummer to kom), men Ada lukta lunta. Så hun begynte å fekte med armer og bein, sa noe som «mamma, kom å gi meg mat a!».

Etter det gikk det bare slag i slag, ingen søvn. Og plutselig var det morgen 05:30.

Jr. sov så lenge at vi måtte vekke han. Det har aldri skjedd før. Kan ikke bare ha det gøy, må jo kose seg litt og.

Dagen kom og dagen gikk. Jeg skal nå bla meg gjennom treningsvideoene jeg har lagt ut på Instagram og finne tips til hvordan jeg enkelt fikk til den treninga før i tida. Men før jeg slenger meg ned på sofaen så skal jeg ha.. waaaaait for it………

4-minute workout!

Jeg har et styrkeprogram som er sykt effektiv. Den skal jeg ta nå.

Dette programmet tilsvarer 20 minutter gåtur i raskt tempo. Så den trilleturen jeg hadde planlagt, den gjør jeg bare nå, HA. Uten vogn, og uten Ada. JUMP SQUATS. Inne. Tabata-style.

And it goes a little something like this;

  • 20 sekunder fulllllll gass! 10 sekunder hvile.
  • 20 sekunder fulllllll gass! 10 sekunder hvile.
  • 20 sekunder fulllllll gass! 10 sekunder hvile.
  • 20 sekunder fulllllll gass! 10 sekunder hvile.
  • 20 sekunder fulllllll gass! 10 sekunder hvile.
  • 20 sekunder fulllllll gass! 10 sekunder hvile.
  • 20 sekunder fulllllll gass! 10 sekunder hvile.
  • Jaaa, du gjettet riktig. 20 sekunder fulllllll gass! 10 sekunder hvile.

Er du med?

Ta så mange jump squats (kall det gjerne hoppende knebøy) du klarer på 20 sekunder før du har en pause på 10 sekunder. Gjenta 8 ganger. Du trener korsrygg, rumpe, mage, framside og bakside lår. Pass på at knærne peker samme retning som tærne.

Når du trener Tabata så er det bare du som kan kjenne på om innsatsen er god nok. Du bestemmer, så i dag bestemmer du deg for at du skal ha resultater og tar full sats fra første stund. PAAAAAAANG!

Bildene er tatt av Anja Ka, min søster og bestevenninne.
Sjekk ut den deilige bloggen hennes! Jeg har helt dilla allerede.

Ha en nydelig kveld fine mennesker.

Blogglisten hits

One-hand-diet

Jeg spiser bare mat jeg kan innta med en hånd. Den heter spiser-med-en-hånd-dietten. Syns den engelske varianten var litt mer catchy, One-hand-diet.

  Æsj, så var den ikke skåret opp!!!  

Forrige uke stod jeg ovenfor et valg og innså at det har kommet til et punkt der å spise måltidet med en hånd er blitt det viktigste, ikke hva jeg faktisk spiser. Det ble servert deilig sjømat. Hummer, krabbe og reker (det aller verste for en One-hand-dieter). Det beste som finnes en vakker sommerdag. Jeg valgte å spise brød. Brød med smør. Denne dietten kommer til å ødelegge meg innvendig.

Du vet du er en One-hand-dieter hvis:

  • Du er på bensinstasjonen. Du kjøper deg en bolle for den kan du enkelt spise med en hånd uten gris.
  • Du treffer en venninne på kafè. Du velger alt i take-away. Du vet jo aldri når du må beine ut derfra, og da skal ingenting gå til spille. Du velger derfor et rundstykke eller en kanelbolle i frykt for å ikke få spist noe.

  • Du går en trilletur, og ungen sovner endelig etter mange timer hyling. Du er så sulten, men ikke faen om du stopper nå, og det skjer ikke at du går inn noe sted heller (kanskje du til og med må tisse, det er hvertfall helt uaktuelt). Du kjøper det første og beste du kan se på veien. Det er ikke så mye å velge mellom, men kan bli en vaffel på gata om du er heldig eller om du har flaks – noen deilige norske jordbær.
  • Du planlegger trilleturene dine ut i fra hva slags mat det er langs veien. For eksempel rundt der det er boller, kaffe og/eller smoothie tilgjengelig.
  • Du reiser på ferie og får helt bakoverveis når kafeen ikke har take-away kopp til kaffen. Hvordan i huleste overlever mammaer der.

Denne termosen ble redningen i Portugal.

  • Du er på restaurant og ser bare på småretter og barnemenyen.
  • Du vil helst nyte maten du spiser, derfor velger du bort alt det som kan nytes med kniv og gaffel.
  • Du spiser mat som kan spises over lengre tid, eller spares.
  • Flytende mat/smoothie kommer endelig til sin rett. Å få i seg næring på kort tid.

  • Du er opptatt av sunn mat, men har du valget mellom en kyllingfilet eller pølse så er valget enkelt.

  • Det er deilig å være hjemme der du slapper av mest, da kan du be samboeren skjære opp maten din før du hiver løs på den med bare gaffelen.
  • Du har trehjulsvogn som kan styres kun med en hånd (den andre må være fri til mat og drikke).

  

  • Du elsker å finne oppskrifter på mat som kan spises kun med en hånd.

Du velger chipsen…. 


Høres dette kjent ut?

Ikke nøl med å søk hjelp (av sidemannen). Det viktigste nå er at du er klar over det. Dette er kun en fase, men la det ikke bli en vane. Om noen måneder kan minsten forhåpentligvis sitte i en stol, og begynner å spise selv. Hendene blir dine igjen, men kan ikke love deg mindre gris.

På tide å lage matpakke

Jeg sitter å tenker på at det umulig bare er jeg som lider (ja, det er jo et handikap) av denne one-hand-dietten. Gjorde litt research og jammen fant jeg ikke en artikkel med oppskrifter på mat som kan spises med en hånd. Sjekk ut OHE – one-hand-eating og oppskriftene her.

 

I tillegg kommer jeg jevnlig til å poste oppskrifter jeg kommer over og tips på OHE til deg og barna her. Så stay tuned.

Pannekaker

Oppskrift på deilige og sunne pannekaker kommer nedenfor. Ikke bare kan de spises med en hånd, de kan også LAGES med en hånd. Jeg er elendig på å følge oppskrifter derfor elsker jeg når det er få ingredienser. Jeg har funnet ut at pannekaker er som smoothie – det finnes ingen grenser. Det er SÅ mange kombinasjoner!!



Til den enkle varianten trenger du:

– banan

– havregryn

– egg

Kan tilsettes: 

– cottage cheese

– kanel

– linfrø

– melk

Slik gjør du:

Jeg liker å lage små pannekaker, for da kan jeg enkelt plukke det opp fra stelleveska, og gomle på veien. Dessuten er det perfekt snack for jr. Du bestemmer selvfølgelig hvilken størrelse du vil ha.

Du blander alt i en blender, eller en stavmikser. Du kan også mose bananene, tilsette resten av innholdet og vispe. Til ca. 20-25 små pannekaker blander du:

– 2 bananer

– 3-4 egg

– en dæsj med havregryn

Syns du røra blir tykk er det bare å tilsette litt melk ev. ett egg til. Bare prøv deg litt frem ettersom hvordan du liker de.

Hvis du ikke vil ha de så søte, bare sløyf en banan og tilsett mer cottage cheese for eksempel.

Stekes på smør eller margarin med middels varme.

Dette ble en lang forklaring på noe veldig enkelt, men vil bare understreke at disse pannekakene kan lages på mange forskjellige måter. Mangler du en banan tilsettes bare noe annet – men husk at egg er en viktig base.

Nytes med kesam og syltetøy for de som kan. Jeg liker de rett som de er!

Ha en fin dag, og god tur!

– Siri

Blogglisten hits

Le routine

Ferien er over og ut for denne gang. Tilbake til rutinene. Det syns jeg bare er DIGG!

Helt siden jeg var barn har jeg alltid hatt et ekstremt søvnbehov. Eller, jeg har trodd det. Heldigvis har det avtatt, ellers hadde jeg for lengst vært død med all den nattammingen som foregår. Bilder fra barndommen er nok bevis, jeg gikk glipp av mye – på samtlige bilder ligger jeg å snorker, i matskåla eller i et fang. Mens storesøster og lillebror hadde tidenes show, og fikk sikkert dritmasse godteri, måtte jeg alltid bli fortalt om det dagen etter. En gang så tror jeg faktisk at jeg sovnet før julenissen kom.

I ettertid har jeg forstått at jeg nødvendigvis ikke har et ekstra søvnbehov, men at foreldrene mine lot oss være våkne til vi bare sovnet. De blandet seg ikke inn i vår døgnrytme i den grad vi gjør med barna våre.

Før jeg fikk barn selv syns jeg det virket så sært å være så opptatt av leggerutiner. Jeg begynte å tenke på min egen oppvekst og alle de gangene vi var med på restauranter og løp rundt som jungeldyr. Vi var alltid med liksom. Så jeg klarte ikke helt å relatere meg til det regimet. Jeg skulle hvertfall ikke ha det så strengt med mine barn. Vi må jo leva litt selv om vi får barn!

Det har mye med at mamma er oppvokst i Portugal, og der bodde vi fra 2-3 års alderen til jeg begynte i 1. klasse i Norge. I Portugal finnes det faktisk et stykke liv etter slaget sju. Der går de ofte ut og spiser middag klokka ni. Med barna (!) Jeg hadde vært redd for å bli bura inne hvis jeg hadde gjort det samme her, men det er jo bare en følelse jeg har prakka på meg selv. Rart det der!

Men, da jr. ble født lærte jeg fort at legging betyr voksentid. Og voksentid er det mangelvare av. Så vi kjørte på med samme naziregi fra han var 7 uker (kanskje litt overdrevent tidlig). Det var legen på helsestasjonen som anbefalte oss å innføre leggerutiner, noe jeg overhodet ikke hadde tenkt på – han spiste jo hver tredje time uansett. Men vi gjorde et forsøk. Og vi gikk fra kontinuerlig skriking fra middagstid til elleve på kvelden til s t i l l h e t klokka sju. Han var trøtt, stakkars. Han måtte bare ha litt hjelp. Og ikke minst rutiner.

Det er først nå jeg har forstått hvor mye vi faktisk gjør i hverdagen som foreldre, som er for vår skyld, og ikke barnas. Og akkurat den leggingen er det ingen som kødder med. For oss er den tiden så hellig som den kan få blitt. Ikke ring på døra da.

Vi mennesker er jo så forskjellig. Fra tidlig av må vi tilpasse oss samfunnets krav når det kommer til søvn selv om kanskje kroppen skriker etter noe annet. Nå skriker heldigvis kroppen til barna mine SOVE!!!!!!!!!! klokka sju SHARP, blir de ikke lagt tidsnok blir det helt crazy. Det er så tydelig at de er trøtte. Jr. tryner overalt og ser ut som en drita nisse. De minste har jo ingen tidsbegrep heller. Men kroppen er bare stilt inn, og noen barn vil kanskje vite hva som kommer rundt neste sving. Etter middag er det barnetv, etter barnetv er det grøt, og etter grøt er det god natt. Tenk deg selv, hvis du måtte gå rundt hver dag å ikke vite hva noen skal ta deg med på. Sånn som på utdrikningslag, å ha utdrikningslag hver dag. Haha. Herregud, jeg hadde blitt gæren! At jr. ikke takler forandring like godt som andre barn har nok vi bidratt litt til, men jeg tror allikevel mye handler om genetikk.

For at jeg skal fungere optimalt trenger jeg også rutiner. Jeg kan være spontan selv, men oppfører meg som en bortkjemt drittunge hvis noe ikke går etter planen. I ferien så sklir jo bare alt ut, noen ganger er det også fint, men ofte syns jeg bare det blir kaos og uorganisert. Enda godt jeg er sammen med en jeg aldri har sett stressa.

Etter at jeg ble mamma har jeg testet ut hvordan jeg takler ulike situasjoner, og situasjoner der barna er helt rabiate og oppfører seg helt annerledes enn det jeg har sett for meg er de aller verste. Det er sånn Ada er nå, ikke rabiat men så sykt uforutsigbar. Det bare flyter. Hun henger jo ikke på greip. Hun sover i 10-15 minutter om gangen og er jeg heldig rekker jeg å tømme oppvaskmaskinen før hun våkner igjen. For at vi skal kunne fungere sammen så skal disse rutinene på plass ASAP. Det har gått opp for meg hvor lite hensyn vi har tatt til hennes rutiner, eller vi har aldri rukket å opparbeide noen. Hver dag planlegges dagen utifra jr. sitt sovemønster, men Ada er det bare å vekke. Det er det slutt på.

Så nå er det så innmari på tide at du og jeg, Ada, tar oss en prat, og skriver ned tidspunkt på dagsovingen din. For at jeg kan ha rutiner, så må du har rutiner. Så du må herved tilpasse deg, om ikke samfunnets, så hvertfall mine krav. Eller er det jeg som må tilpasse meg…?

Anbefaler på slutten her å lese denne artikkelen om søvn.

 

Barna blir glad når mamma er glad!

  

Tuuuute som Philip liker å si det. Det betyr ut. 

Elsker turene våre frem og tilbake til barnehagen.

Kaffe.

Mer kaffe.

Henter trollet mitt i barnehagen.

Middag klokka fem! 

Vi har overhodet ingen rutiner når det kommer til matinnkjøp, men det er noe vi jobber for hver uke.

Blogglisten hits

En kjapp en

Hils på min nye PT. Jr. har jeg sagt opp for lengst, for han bare stikker av. Han får heretter bare bli med på trening for lekens skyld eller han kan få være vekt. Og han er ikke akkurat en lett snart-2-åring. Han er øverst på prosentilen på helsestasjonen for å si det pent.

Jenta derimot (stor hun og da)! Hun bare ligger der, og smiler eller jamrer. Kommer an på dagsformen, men jo mer hun jamrer jo hardere må jeg jobbe for å bli fortere ferdig. Hun er en smarting, vi har troa på henne.

Siden jeg ikke alltid vet hvordan dagen blir, så har jeg alltid noen kjappe treningsopplegg på lur, eller hvis jeg vil ha en quick fix etter en sur natt for eksempel.

Så her er en av mine effektive styrkeprogram som kombinerer styrke og kondisjon. (Jeg vil forresten påpeke at jeg verken er utdannet skribent eller PT, så ta alt med en klype salt).

6 øvelser + 1 bonusøvelse med baby x 5 runder! 1-2 minutter pause mellom hver runde (INGEN mellom øvelsene)

1. BURPEES: hele kroppen

2. HOFTELØFT (bytt ben etter 15 sek.): rumpe, bakside lår og nedre rygg.

3. HOPP FRA SIDE TIL SIDE: ben, samt kordinasjon og balanse

4. SIDEPLANKE MED TWIST: kjerne, bein og rygg

5. SKRÅ SITUPS (bytt side etter 15 sek.): de skrå bukmusklene

6. MOUNTAIN CLIMBERS (med pushups for en vanskeligere variant): mage, lår og rygg (med pushups får du med kjernemuskulaturen samt bryst og triceps)

7. FLY WITH BABY, eller noe..

Utstyr: deg sjæl.

Tid: 3,5 minutter pr. runde x 5 er lik 17,5 minutter (dette uten pauser + bonusøvelse med baby).

Her trente jeg i stua til svigers en dag i ferien.


God trening!

Eget soverom.

Jeg husker det som det var i går. Den kvelden jr. flyttet fra oss. Inn på eget soverom. 1 meter fra vårt.

Det hadde vært juleferie, og vi hadde vært bortreist hele julen. Jr. var tre måneder 20. desember 2013, og da hadde vi bestemt oss om at tiden var inne for et eget soverom. Siden vi var på juleferie så ble det utsatt til den 2. januar.

Jeg fatter enda ikke hvor vi hadde det fra, men vi hadde vel lest det et sted. Sikkert google, de har som regel svar på alt. For meg var det alt fra «kan jeg gjøre babyen min feit» til «skal han ikke begynne å gå snart». Jeg googler alt. Gidder ikke gå rundt å lure på ting.

Mitt første barn var det og, så alt var jo nytt såklart og dødsskummelt. Jeg var ikke forberedt på at det fantes så jæskla mange meninger om alt rundt det å være en god mamma, eller hvordan man er den riktige mammaen. Det begynte på nyfødtintensiven på Ullevål, når jeg skulle lære å amme (skal ikke gå i dybden på ammediskusjonen, for er så lei av tema at jeg holder på shpy!). Jr. måtte få oksygentilførsel og fikk mat gjennom sonde en uke, derfor måtte jeg pumpe som en gærning den første uken, begge puppene, til de ble tomme, hver tredje time, ble jeg beordret. Jeg gjorde som de sa selvfølgelig. Da han slapp alle ledningene, og jeg satt med han på brystet så forsøkte vi noen ganger å amme. De første rundene var det klin umulig, det var for stor påkjenning for han og det endte opp med at han heller fikk mat gjennom nesen (sonde), samtidig som jeg satt med han på brystet. Det begynte å gjøre vondt i puppene og jeg kjente det stakk skikkelig. Men der ble jeg bare sittende med barnet på brystet, for det var der jeg ville være, og hadde jo ikke blitt fortalt noe annet der og da.

Nå jr. flyttet rom og var et steg nærmere utgangen og hjem så skulle vi begynne å trene på ammingen. Da var puppene mine blodsprengte. Det ble bare skriking, og jeg er sikker på at noen ganger hadde jeg 4-5 stykker rundt meg som fortalte meg hva jeg måtte gjøre. – Prikk han på kinnet, hold nesen fri, ikke hold bak hodet, slapp av i skuldrene, trykk han i håndflaten, hold magen inntil din, vri hodet hans bakover, husk hamburgergrepet. Jeg tenkte; HVA FAEN!! Hadde jeg hatt alle deres hender tilgjengelig hver tredje time så hadde kanskje dette i teorien fungert, men saken er: jeg har to. Så jeg nummer 1: holder babyen så jeg ikke mister han i gulvet, nummer 2: holder puppen min inn i hans munn.

Jeg satt og skalv og var klissvåt av svette. Sikkert forbrent 2000 kcal den timen, og sa noe som; Åja, ja, okey, ja, det var lurt, bra triks, tusen takk, takk, åja, takk, gikk det?, ja, nei, jo litt, så gøy. 

Kunne ønske jeg hadde guts til å bare si vi vil bare være i fred. Det hadde jeg garantert gjort med andre barnet.

Klokken 09:00 en morgen fikk jeg ammeskjold av en hjelpsom sykepleier. Jeg ble helt ekstase for da jeg prøvde skjoldet gikk det som smurt. Klokken var 12:00 samme dag og jeg gledet meg til neste måltid, så fikk jeg plutselig et ark med informasjon om ‘hvordan avvenne brystkjold‘ av en annen sykepleier. HÆ?? 

Når vi endelig ble skrevet ut forklarte jeg at jeg hadde klumper og harde pupper, og at jeg følte jeg måtte pumpe etter jeg hadde ammet. Da hadde jeg visstnok overprodusert. Da skjønte jeg ikke drua. Hadde jo bare gjort som de sa. Så viste det seg at de hadde spart opp en sylinder med plastikkbegre som innholdt min morsmelk som jeg kunne ta med hjem. 500 kroner liter’n det! Det var snilt da. 

Det tok lang tid, men etter mange timer pumping, svetting og tårer tok jeg endelig mine egne valg. Jeg forsto at det er jo JEG som bestemmer. Men jeg skjønte jo ikke det, trodde det var fasitsvar på alt det der jeg. Kanskje veldig naivt når jeg ser tilbake nå, men helt virkelig for meg da.

Så når vi leste at babyen skal ha eget soverom når fylte tre måneder, så fikk han det. Og det skulle skje samme kveld vi var hjemme 2. januar, samma hva, selv om vi var hjemme sent sent sent og ikke engang hadde flyttet senga før vi reiste.

Nå skal jeg ikke juge å si at flyttingen var noen traumatisk opplevelse, for det var det virkelig ikke. Vi gjorde bare det vi hadde bestemt oss for. Husker jeg ville vente til morgenen etter siden det var så sent og vi var trøtte, men det var jo liksom bestemt, og han hadde jo faktisk blitt noen dager eldre enn tre måneder. Heldigvis gikk det kjempefint, soverommet var jo bare 1 meter fra vårt og jeg måtte bare opp av vår seng hver gang han mistet smokken eller skulle ha mat. Men saken er, jeg trodde oppriktig at dette var den riktige måten å gjøre det på.

Så galt kan jeg ta. Dumme, naive Siri. Det er jo ikke noe riktig eller galt. Det er noen som anbefaler det ene og det andre, men det er vi eller jeg som vet best. Selv om velmente råd er fint å få, så skal det ikke overskygge magefølelsen min. Jeg er mamma. Jeg bestemmer. Jeg vet best.

Så i kveld fant jeg og pappaen ut at vi ville prøve å legge Ada på eget soverom. Bare for å teste om det kan bli litt bedre nattesøvn ut av det. I den nye leiligheten som vi fikk oss etter jeg ble gravid så ligger også hennes soverom kun 1 meter fra vårt, så jeg er overhodet ikke engstelig. Men jeg ble litt trist, for det betyr at jenta mi vokser så altfor fort.

 

(I tillegg driver jeg ikke nå å googler alt hun bør kunne, plutselig bare gjør hun det helt i sitt eget tempo).  

– Siri  

Blogglisten hits

Trene alene

Her om dagen satt jeg på biblioteket i Tønsberg, som forøvrig har vært mitt andre hjem i sommer. I tillegg til at det er ekstremt barnevennlig, så har de en digg kafé der, med de deiligste kanelbollene. Jeg er og kommer alltid til å være et kafédyr. Jeg har kaffemaskin hjemme, og kan hvis jeg vil, lage god kaffe. Men det blir bare ikke det samme. Kaffen smaker best i en take-away kopp utenfor hjemmet. Hver dag. Sånn er det bare, selv om samboeren min må ha det inn med teskje, selv etter 5 år. Det har vært mye diskusjoner rundt denne kaffen, noe jeg ikke kan forstå når dette går under mine elementære behov.

Jeg har alltid elsket å sitte alene på kafé, bestille en latte, lese litt og egentlig bare titte på det som skjer rundt. Etter at jeg satt barn til verden, så har ikke akkurat det skjedd hver dag. Nå er det mange flere kriterier som må være på plass. Kafeen må være stor, hvertfall ha plass til søskenvogn, må ikke være for bråkete, rom for barnegråt, stellerom, barnestol.. Når jeg plutselig finner steder hvor alt klaffer så blir jeg så lykkelig. Så på bibber’n i Tønsberg, kan du gjøre både og, drikke kaffe og leke med ungene. Alene er jeg ikke lenger.

Men over til poenget. Det var så merkelig, for er det noe jeg har tenkt mye på i det siste, så er det hvordan jeg skal bli motivert til å trene igjen. Jeg har lurt litt på om jeg skal gå på litt gruppetimer, få hjelp av en PT, avtale med venninner osv. Jeg har mange ganger følt meg sær for jeg vet innerst inne at jeg foretrekker å trene alene. Og siden jeg foretrekker det, så har jeg begynt å lure på om det bare er fordi jeg er lat. For hvis jeg trener sammen med noen, så må jeg jo pushe meg ekstra, og det kan jo ofte være hele hensikten med å trene med andre. Det samme med gruppetimer og PT. Men allikevel så føler jeg meg ikke lat heller liksom, men tenkt at det er hele forskjellen med å trene alene og med venninner. Bortsett fra at vi også er sosiale samtidig da, men det skal jo bare være en bonus.

Så mens jeg satt der å bladde, så kom jeg over en artikkel i Iform. Sjefsredaktøren hadde skrevet om nettopp dette. Når lykken er å trene alene. I artikkelen har de bla. beskrevet forskjellen på introverte og ekstroverte, og de forskjellige behovene vi har når det kommer til trening. Og det har jeg aldri tenkt over. Faktisk så har jeg en venninne som har skrevet en veldig interessant og god artikkel om akkurat det å være introvert – ‘helst alene’, den bør du lese her. Tema har blitt snakket mye om i det siste, så det har egentlig ikke vært helt fjernt for meg heller, men har aldri tenkt på at det selvfølgelig også gjelder på TRENING.

Så her er noe av det som var skrevet om introverte og motivasjon:

«Du blir motivert av kondisjonstrening som langdistanseløping, landeveissykling, og (fjell)turer. Du kan bruke treningen til å lade opp mentalt når du benytter deg av den samme løypen gang på gang. Kom deg gjerne ut i naturen og bort fra støyen i storbyen, hvor det er færre ting å forholde seg til underveis.»

«Du blir spesielt utfordret dersom favorittaktiviteten din krever at du trener med en gruppe. Hjernen er nemlig innrettet slik at du blir belønnet for å tilbringe mye tid alene. Introverte er ikke nødvendigvis sjenerte, og de er også glad i selskap, men hvis den sosiale treningen tar for mye av alenetiden vil det virke demotiverende i lengden.»

(tekst Iform)

Hvis du ikke er sikker på om du er introvert eller ekstrovert så kan du ta en enkel test her. Eller lese om det andre steder. Bildet er selvfølgelig langt mer nyansert.

Uansett, konklusjonen min er; jeg er ikke lat. Håper jeg. Jeg blir bare mer motivert i mitt eget selskap. Jeg elsker å løpe og gå lange turer alene, jeg liker å tro at jeg klarer å pushe meg selv hardt nok, jeg bruker trening som alenetid, jeg trener helst på dagtid når det er stille på SatsElixia, jeg trener helst alene uten barna hvis jeg kan velge, jeg kan godt være med på gruppetimer – så lenge det ikke kreves en partner, jeg syns det er fint å trene med venninner også, men jeg lader opp batteriene når jeg trener alene m.m.

Jeg glemmer aldri den timen jeg hadde med en PT en gang, da ble jeg faktisk mer sliten av smalltalken enn selve treningsøkten. Det sier jo litt..

God helg alle sammen!

Blogglisten hits

Sommer 2014 versus sommer 2015

Var på vei til starte mitt andre blogginnlegg ever. Jeg skulle promotere trening på ferie, og vise hvor enkelt det lar seg gjøre mellom slaga. Jeg ville forklare at det nettopp er i ferien man ikke bør legge opp treningen, heller tvert i mot. Jeg skulle si at, hvis du skal ut å reise og – hvis jeg var deg, så ville jeg pakket ned det fresheste treningstøyet jeg hadde liggende og gledet meg til å kjenne sanden mellom tærne mens jeg løper på stranden på f.eks Ibiza. Jeg skulle ha vært hun irriterende venninna eller kjæresten som hadde løpt 5-6 km langs en promenade før reisefølget eller sola i det hele tatt hadde stått opp. Jeg skulle si at du ikke trengte å føle deg lat om du lot være, men at jeg ikke kunne forstå om du ikke ville kjenne på den ekstra gode energien du får av trening, også når du er på ferie. Jeg skulle si at mye handler om planlegging, og mindre dveling. Det er jo bare å ta på seg treningstøyet med en gang du åpner øya på morgenen, da er mye allerede gjort. Du har tatt et valg, og det er jo ikke sånn at du kler av deg treningstøyet igjen før du har trent. Jeg ville trent før den digge hotellfrokosten, eller tatt med meg noen ferske, digge rundstykker fra den lokale sjappa hjem fra løpeturen. Jeg ville brukt store vannflasker som vekter som vi uansett trenger til husholdningen, og når de var drukket opp ville jeg fylt sand eller stein i de og brukt de som enda tyngre vekter. Jeg ville overbevise deg om at trening i deilig sjøluft vs i en kjeller på et treningsstudio, mens du ser ditt eget speilbilde er 1000-millioner ganger mer motiverende. Og til slutt, ville jeg sagt at trening på ferie gir så mye mer mening enn noen gang.

Men, MEN.. Det var meg i 2014. Jeg skulle jo bare visst.

Mye har skjedd med meg siden i fjor sommer. I april fikk jeg enda en kid. Og det bærer det preg av.

Jeg syns det er noe sabla herk å plotte inn treningen i hverdagen selv om jeg er i mammaperm, enda vanskeligere er det i ferien når barnehagen er stengt. Når jeg ikke klarer å sørge for å gå på do i løpet av dagen kan jeg ikke forstå hvordan jeg engang skal klare å ‘bare ta en økt mellom slaga’. Dessuten har jeg ikke lyst. Jeg er så sliten at bare tanken på å gå å skifte gjør meg uggen.

Ut å reise. Ut å reise my ass. Vi har prøvd å planlegge denne 3-ukers ferien vi nå har, mange uker før den startet. En påtvunget ferie i juli måned siden barnehagen er stengt. Jeg ville til Portugal, Hellas, Albania, København, på hyttetur, kanskje unne oss en spahelg til og med. Alt ble med tanken, vi fikk kalde føtter bare av å si det høyt.

I Portugal har vi en digg leilighet – uten aircondition, og uten basseng. Men gåavstand til stranda da. Super beliggenhet. Men vil vi det? Jeg ser for meg en familieferie delt på to, pappa og den eldste ute å leker på stranden, mens jeg ammer en skrikende baby som ikke tåler varmen i en leilighet uten luft. Dessuten vil jeg ha ferie, og det innebærer ingen matlaging og oppvask akkurat nå. Uaktuelt.

Vi reiser til Hellas. Yes as, vi drar på en skikkelig chartertur der alt er tilrettelagt. All inclusive. Bamseklubb, digg hotell, treningssenter med Elixia-timer, flere restauranter på resorten, aircondition, basseng. Jeg kan bare rusle inn på rommet eller på hotellet når jeg må amme og babyen må ha pause fra varmen. Drikke en kopp kaffe og gå ut igjen til parasollene som ligger langs et barnevennlig og trygt basseng. Jr. kan bare leke i vannet mens vi taner og drikker paraplydrinker. Klokken 19 legges barna og vi kan endelig være kjærester. Middag med solnedgang og vin på deling. Ser det for meg.

Sjekker priser, så får jeg litt noia. Er vi der altså? Vi skal ikke heller spare de pengene og heller reise til Thailand eller noe i vinter, sjekke inn på et luksushotell, eller leie et deilig hus. Mer for pengene og mer oss? Jo. Vi drar ikke på charter.

Dessuten var Hellas på randen til å slå seg konkurs. Og det hadde ikke vært noen god følelse å reise til et land der man kunne risikere å ikke få tak i mat.

Yes, det var digg å få avklart det.

Så fikk vi tilbudet om å være med til Albania med en vennepar. Leilighet kunne de stå for. Ulempen var en litt kronglete reisevei. Tre stopp med fly, og 4 timers biltur. Jeg tenkte, fy faaa, det gjør vi. Vi bare gjør det, la oss være de vi er. Kule og spontane. Hvorfor skal de ungene hele tiden stoppe oss? Hmm, eh.. Jeg visste allerede svaret. Og jeg var jo enig. Njet.

Vi tar det bare med ro da, reiser hjem til besteforeldre, en helg til København kanskje, og bor på hotell. Kan dra på Tivoli, så skjer det noe for eldstemann og vi gjør en tur ut av det. Begynner å sjekke priser.. Fellesferie, hotell i Køben.. Nei – søren heller. Det er det ikke verdt. Da drar vi to heller på spa en helg med barnevakt. Samme for barna om vi er i Norge eller Danmark. Eller Saudi Arabia for den sagts skyld. De opplever jo nye ting hver eneste dag uavhengig hvor de er. Jr. kan dra på stranda, og Ada kan begynne å henge motsatt vei i bæresele. Dessuten har vi flere muligheter hjemme. 2 sett besteforeldre som kan stille som barnevakt. Mye verdt i disse tider.

Nei, vet du hva. Deilig å ikke ha noen planer. Vi trenger ikke det. Det blir bare stress. Det var digg å få det avklart. Nå reiser vi bare hjem, chillern der med venner. Det blir gøy! Endelig får vi vært litt sammen, bare oss to og.

Vi er enig om at det er det lureste og mest fornuftig denne sommeren. Dessuten også veldig koselig å være med familien vår. Og som stiller opp for barna så vi kan dra ut å treffe venner. Det er vi altfor dårlige til ellers i hverdagen. Jeg kan også henge med på treningsopplegget til søsteren min, en gjeng freske jenter som treffes tre ganger i uka kl. 09.00 på en fotballbane med skikkelig treningsprogram. God plan!

Vi tok endelig en beslutning, og det har gått bra.

Vi har tatt oss et par turer ut på byen, supert å være sosial igjen, og ha barnepass – men vi er ikke akkurat på plussiden når det kommer til søvn, så når byturer innebærer sene kvelder (med like ofte og tidlig oppvåkninger) så gir det ikke alltid mersmak.

Oi.. Nå kom jeg på at dette blogginnlegget skulle være om trening.

Treningen ja… Vel, det jeg har orket å være med to ganger. Klokken 09.00 ligger jeg enten fortsatt i senga å ammer, eller tar igjen tapt søvn fra natten. Jeg har løpt noen runder og hatt en treningsøkt i stua, selvom det har gitt meg en god følelse etterpå så har ikke treninga vært noe helhjerta. Heller en følelse at jeg bør. Og det er jo nettopp DET, jeg skal ikke burde gjøre noe som helst. Jeg skal ville.

Etter halvannen uke hjemme med dårlig sommervær tok jeg en kaffe med en venninne som også har en liten kid. Vi syns begge det var kjipt at vi ikke hadde planlagt denne ferien noe bedre, selvom jeg føler vi ikke har gjort annet. Føler meg schizo ganske ofte, og lider av beslutningsvegring, så ikke akkurat lett for samboeren min å henge med i tankekjøret mitt.

– Vi stikker en tur på fjellet da! Da kan vi hvertfall være sosiale på kveldene etter barna er lagt. Spise god middag, og ta oss noen glass vin. Fantastisk plan!

Det er faktisk noe av det beste som kunne skje denne dagen. Vi pakka med oss et lass, og kjørte avgårde. Vi gikk på tur, grilla pølser, spilte spill og DUBSMASHA for harde livet. Jeg har ikke ledd så mye på lenge. Og det skal egentlig ikke så mye til, når man gleder seg til barna er lagt for da kan vi dubsmasha. Det sier jo endel.

En uke gjenstår av ferien, og vi er tilbake hos besteforeldre. Jeg har for lengst begynt å få kjenne kjøret. to barn. To tette. Nettene består av amming, morgenen består av å komme seg etter natten, og jeg er heldig om jeg klarer å få på meg en bh etter å ha blitt dratt ut av senga og må stelle og gi mat til barna. De klinker ofte til med smil, og morsomme fakter som gjør at det som var før ikke betyr noe. Hva brukte jeg tiden på før liksom? Det er sykt å tenke på noen ganger.

Trening ja.. Glemte det igjen! Som du nok nå har skjønt har trening blitt glemt.

Trening i denne ferien har ikke blitt prioritert rett og slett. Er det noe jeg trenger så er det litt alenetid. Og det er det trening ofte er for meg, Tid til bare meg. Men allikevel syns jeg det har vært helt Okey. Jeg venter til jeg har overskudd, og til at jeg kjenner at jeg har lyst igjen. For ingenting er verre enn en helvetes lang dørstokkmil. Og akkurat nå handler det om noe større, familien min, og om hvordan vi skal ha det best mulig. Jeg vil at trening skal være noe lystbetont, jeg skal få overskudd av å trene, ikke være stressa over å ha brukt opp søvnkvoten min på trening, det blir det ikke noe hyggelig stemning av.
Trening med tomme energilager gir ikke så mye mening akkurat nå, så nå får jeg heller bruke den energien jeg har på babyene mine som jeg elsker over stokk og stein.

—  

Foto: Anja Ka
Foto: Anja Ka

Foto: Anja Ka (http://www.anjaka.net)

(Og for alle dere sprekinger så anbefaler jeg dere å få tak i augustutgaven av ShapeUp. Her finner du del 2 av et perfekt treningsprogram som jeg og søsteren min har satt sammen! Ingen behov for mye plass eller utstyr. Bruk kun din egen kroppsvekt!)

God trening, eller eventuelt bare GOD SOMMER!

 

 

 

 

Blogglisten hits

Mitt første blogginnlegg.

Hei dere.

BAM! Blog life here I come. Har tenkt mye på å starte en blogg, fordi jeg faktisk har litt på hjertet. Som om ingen andre har det liksom. Haha.

Allikevel gir det meg mulighet til å skrive litt lengre innlegg enn på Instagramen min @jentasomgikk.

For dere som ikke følger meg på Instagram, så kan jeg jo fortelle litt om meg selv. Jeg har to barn, en liten rabagast på snart 2 år og et lykketroll på 4 mnd. Jeg hatet å være gravid, og den andre uventa graviditeten ga meg et lite stuck. Jeg er overlykkelig nå som begge graviditetene er unnagjort og har ingen foreløpige planer om å få noen flere. Da må jeg ha gått på en smell.

Jeg ble hekta på trening etter at førstemann ble født, ikke så mye på grunn av hvordan jeg ville se ut, men på grunn av alenetiden. Etter hvert som jeg ble mer og mer interessert i hva jeg faktisk drev på med (selve treningen altså), og jr. bare ble eldre, som også innbar at han oftere ble syk, så fant jeg ut at jeg kunne kombinere trening og kvalitetstid. Plutselig åpnet det seg nye dører. Jeg måtte ikke være på et treningssenter for å trene, barnet måtte ikke nødvendigvis sove og får jeg dager hvor jeg må være inne på grunn av for eksempel sykdom, så er det ikke dermed sagt at jeg må sitte stille.

Jeg er avhengig av kaffe, bør ikke snakkes til før jeg har fått en, helst i take-away kopp. Jeg er en sånn som får hetebølger hvis jeg ikke kommer meg ut tidlig nok på dagen, så jeg går mye turer med barna i vogn. Jeg har runda hele Oslo, siden jr. kun sovnet når jeg gikk. Derfor tittelen ‘jentasomgikk’. Den lille piken er ikke så glad i vogna, men det må hun bare venne seg til, for jeg bare fortsetter å gå.

Etter fødsel nummer to, jobber jeg mot den formen jeg hadde før graviditeten. Foreløpig er dørstokkmila lang, og jeg er ikke like motivert som jeg var. Jeg angrer aldri på en treningsøkt, så jeg kommer til å holde koken enn så lenge.

Jeg klarer å ta pushups med tærne i gulvet, men det kan jeg bare takke ungene for. De vokser i takt med mine triceps.

Jeg har lyst til å blogge om livet som tobarnsmamma, trening og kids. Det er mye greier som skjer, og ukentlig får jeg såkalte aha-opplevelser. Det virker litt gøy å dele med noen. Jeg leser sjelden blogger selv, gjør jeg det er det noen jeg virkelig liker.
Håper skrivinga bli til nytte for deg, mamma eller ei, enten det handler om trening, kids eller annet.

På snap heter jeg sirialeks, men advarer deg for her er det høy partyfaktor.

– Siri

Blogglisten hits