Kategoriarkiv: mammalivet

Litt yogafrelst

Som jeg skrev her om dagen så hadde jeg æren av å være med på yogafrokost med Alpro, i samarbeid med @justanotherfoodstory og Vibeke Klemetsen. Vibeke er yogaekspert og -instruktør, og hun introduserte meg for Ahstanga yoga. Det finnes mange yogaformer, uten at jeg skal skryte på meg å kunne noen av de. Jeg var støl i hele kroppen i går, og merker jeg har brukt muskler jeg ikke ante jeg hadde. Jeg er stiv som en stokk, og det kjentes helt riktig å endelig strekke på kroppen som jeg føler har vært konstant gravid de siste årene.

fitnesscherry og jentasomgikk (foto: Johnny V. Nordskog)

Vibeke lot meg slappe av!

Les mer Litt yogafrelst

YOGA CRASHER

Jeg har prøvd yoga fire ganger. Den tredje gangen i går, den fjerde i dag. Det er en helt fantastisk treningsform som jeg så gjerne skulle drevet med daglig. Styggen på ryggen sier: Det er for enkelt, det er ikke effektivt nok, og jeg blir ikke svett, kan ikke prioritere det nå. Hver gang jeg har vurdert en yoga-time i studio har disse tankene streifet meg, det er jeg nesten sikker på at jeg ikke er alene om. Dumma! Det er ikke så jævlig rart du ikke svetter, når du gjør alt feil. I tillegg til å ha styggen på ryggen, så vet jeg også veldig godt at yoga er tungt, og de som gjør yoga er spreke som få! Hvis yogaister klarer å hate, så er det sikkert folk som meg.

Vi med barn har ikke tid til det der. 

VI MED BARN TRENGER AKKURAT DET DER! 

Sånn, da var det skrevet.

Jeg fikk for noen uker siden invitasjon til Alpro-frokost i samarbeid med Nussara (@justanotherfoodstory) og Vibeke Klemetsen. Fikk en skikkelig god vibe av hele greia, og takket selvfølgelig ja.

Det var en perfekt anledning til å be pappa levere i barnehage og være hjemme med Ada på morgenkvisten. Jeg syns jeg fortjener noen timer fri fra barna når BARNA ER VÅKNE, selv om pappa jobber og sliter for at vi skal ha tak over hodet.

Ada var hjertelig velkommen, var ikke det, men man vil jo helst være til stede i visse settinger (les dåp).

Onsdag morgen troppet jeg opp. Løp inn fra øs, pøsende regn, helt fri fra barn, inn i studio der vi skulle være. En herlig følelse å være barne-fri! Da jeg kom inn oppdaget jeg at alle var godt i gang på mattene sine. Jeg var 2 minutter forsinket, så jeg skjønner jo det. Sikkert et tight tidsskjema. Instruktøren var ikke Vibeke Klemetsen, kanskje hun var syk og sendte en erstatter. Nussara var godt i gang med frokosten. Hilste kjapt på henne før jeg slang meg ned på gulvet med resten av gjengen. Etter en herlig yoga-økt hilste jeg på flere, og jeg tror jeg stilte en del spørsmål. Satt meg på et bord med to søte jenter, og spiste en sinnsykt god smoothie bowl med banan, blåbær og nøtter. Tok meg virkelig til rette.

Da alle skyndte seg avgårde til busser og jobb, stod jeg igjen sist, som et lite spørsmålstegn. Jeg så ikke helt sammensetningen, og ingen av de jeg hadde vært i kontakt med var der, heller. Uansett, tok på meg støvlene og takket pent for meg, og for en helt fantastisk start på dagen. For det var det virkelig!

Satt meg i lekebilen (elbilen til mamma som hun parkerer hos meg når hun er ute å reiser) og sendte melding til pappa at jeg var på vei hjem. Plutselig var det noe som klarnet i hodet, som om det skulle vært en tjukk tåke rett over og/eller foran meg som bare plutselig forsvant. Stoppet bilen ved første mulighet, og heiv meg over mobilen. Sjekket mailen og dato for Alpro-arrangementet. Torsdag 3. september. OMG. Jeeez. I dag er det jo onsdag, 2. september. Great! 

Kjørte i full fart for å rekke tilbake tidsnok. Jeg fikk et veldig sterkt behov for å forklare de jentene jeg nettopp hadde møtt, om at jeg ikke var helt bak mål. Jeg må jo ha virket så sykt spes. Og dessuten ville jeg gjøre opp for meg, for jeg skjønner jo at disse jentene ikke arrangerer yoga og frokost bare for å være hyggelig. Du betaler jo litt for å ha det SÅ hyggelig, mener jeg.

Ting ble oppklart! Hver onsdag har Iselin Næss og Nussara yogafrokost i Studio Lilleborg på Sagene. Jeg fikk æren av å prøve. Eller, jeg tok meg æren og presset meg inn.

I bilen på vei hjem klarnet det enda litt til. På vei inn i studio noen minutter etter halv-åtte fikk jeg spørsmål om jeg var meldt på. Alle var veldig godt i gang med yogaen, dvs. de kunne ikke bare ha holdt på de to minuttene jeg var forsinket. Instruktøren sa, etter yoga-timen som varte i maks 30 minutter, at hun ikke hadde sett meg på lista. Jeg så ingen alpro-produkter. Ingen beklaget Vibekes fravær. Jeg stilte endel «dumme» spørsmål som ingen kunne svare på.

Snakk om å være til stede. Med en sånn tilstedeværelse kunne jeg like greit hatt med begge barna. Rakk ikke ta noen snaps heller.

AMMETÅKA AS! Vær så snill, bekreft at «ammetåke» er en faktisk og reell sinnstilstand?

Skriver meg helt bort nå. Må legge meg. Vil du lese om dagen i dag, titt innom i morgen kveld er du snill. Utsette blogginnlegg er lov i min bloggverden (desverre)!

Ha en riktig god natt, håper du får sove.

– Siri

Blogglisten hits

Kveldsknekken

Den velkjente syverknekken. OMG!

Klokken sju er jeg helt gåen. Den dørstokkmila er så jævlig lang, dersom noe skal gjøres utenfor hjemmet etter sju. Det trenger ikke være trening det er snakk om engang. Det kan like gjerne være trivielle aktiviteter som en middag på en Michelin-restaurant eller et fly til Thailand. Jeg kunne sikkert vært i stand til å kansellere en flyreise, så hellig er tiden etter sju og frem til leggetid. Natten er forsåvidt også ganske hellig, men kan ikke måles med den tiden jeg snakker om her.

Klarer jeg å komme meg ut av leiligheten etter sju, så blir jeg skikkelig stolt. Hver gang blir jeg like overrasket over hvor mye jeg faktisk våkner til, når jeg krysser dørterskelen (ja, det heter faktisk dørterskel – og vi har en sjuuukt høy terskel). Det er bare det å komme seg til døra som er uhorvelig problematisk for meg. Derav dørstokk-mila.

I går hadde jeg litt ekstra energi på lager, spør ikke hvorfor. Jeg satt henslengt i sofaen med nesen langt ned i godteposen, og veide for og i mot. Det tok meg 2 minutter. Hva skjeeera? Jeg tok sats, hoppet opp, kledde på meg treningstøyet og løp ut døra. Løp over terskelen som om det skulle vært det eneste jeg hadde gjort hele livet. Det skjer ikke ofte. Det skjer jo aldri. Det er faktisk første gang på 5 måneder, hvert fall. Siden Ada ble født. Når jeg tenker meg om så kan jeg plusse på 9 måneder. Så lenge siden er det siden jeg har trent etter klokken sju. Jeeez!

Mine tanker går til dere i jobb.

  Kjører annenhver runde med pushups og situps!

I går ble jeg selvfølgelig like overrasket. Zombie-Siri våknet og løp en deilig runde rundt Frognerparken. Jeg følte meg topp! Kom hjem og avsluttet økten med 15 x 3 pushups, 20 x 3 situps samt 15 x 3 skrå situps -med knærne i 90 grader. Klokken var fortsatt bare barnet når jeg var ferdig. Åtte! Den timen hadde jeg lett sløst bort på So-Me uansett.

  Veldig fornøyd med at jeg snart kan innta sofakroken

Fyfaen, tenk så god tid vi hadde før So-Me.

I kveld hadde jeg skikkelig troa på å gjøre alt i reprise, men for å si det sånn: det skjedde ikke. 1-0 til den skitne hvite sofaen (aldri kjøp hvit sofa hvis du har barn som ikke kan oppføre seg, eller spiser frokost foran tv’en).

Til gjengjeld så skal jeg tidlig opp på morgenyoga med Vibeke Klemetsen i morgen halv-åtte. Jeg tvinger pappa til å bli hjemme med barna, for jeg syns jeg fortjener et par timer fri når barna er våkne.

Forresten, apropos syverknekken. Jeg har bare timene etter sju til rådighet, og jeg vil bare beklage få og sene blogginnlegg. Siden jeg nettopp har startet, bruker jeg litt tid til å komme inn i det!

Ha en fin kveld alle sammen!

– Siri

Blogglisten hits

Sinnataggen

Her om dagen gikk vi tur i Vigelandsparken. Vi runda alle fontenene og Philip løp rundt og skrek MANN MANN MANN! Det betyr vann for dere som ikke tok den.

Jeg filmet og knipsa masse bilder som om jeg skulle vært en av kineserne, med mobilen. Selfies. Det mest naturlige på jord. At jeg ikke lenger blir flau når jeg tar selfies, er i seg selv ganske flaut.

Vi så plutselig at det flokket seg en gjeng rundt et objekt. Det var ikke en statue som vi først trodde – men en jente. En levende jente. Med de helt nydelige, lyse krøllene sine, og med rosa prinsesseskjørt satt hun på knærne foran den største fontenen i parken og HYLTE. Hun kan ikke ha vært mer enn 2-3 år. Jeg ble overhodet ikke plaget av det. Det eneste som skjærer i mine ører, er mine barns gråt. Jeg ville heller ikke vie noe oppmerksomhet til den scenen hun lagde, for jeg vet jo akkurat hvordan foreldrene har det. Hun er sikkert bare trass. 

Men Philip klarte ikke helt å ta øynene fra henne, og ville helst gå bort å trøste henne. Da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at folk TOK BILDER AV HENNE. Jeg lover, det føltes ut som et overgrep. Nå klarte heller ikke jeg å ta øynene fra henne, før jeg fikk et overblikk over hvem som faktisk var foreldrene. Flere sekunder der var jeg overbevist om at jeg var med på «Hvem bryr seg» på tv2. Først var det én dame som tok et bilde, og jeg antok først at det var moren. Men plutselig kom det flere som raska opp mobilen og tok flere bilder av samme jenta. Jeg klarte aldri å fatte om dette var familiemedlemmer eller fremmede turister. Jeg antar at det ikke var familie siden uttrykket i øynene deres var som om de tok bilde av Sinnataggen. Etter lange minutter, var det en mamma (mest sannsynlig) som plukket henne opp. Shit, det føltes bra – så kommer det ikke på tv at jeg var hun idiotmammaen som ikke gikk bort og brydde seg.

Jeg ble helt varm i hodet, og så gikk det så hardt og brutalt opp for meg at, det der.. det der kunne vært meg. 

Ikke at jeg hadde gått så langt som å ta bilder av skrikende, fremmede barn i parken. Men jeg kunne lett ha snappa et bilde av Philip eller Ada under et trassanfall. Kanskje til og med slengt med en kommentar; HAHA, trass. Eller drittunge.

Før denne horrible episoden jeg var vitne til (det var faktisk det), så har jeg vært smertelig klar over problemstillingen. Det gjør nok alle foreldre i dag. Men nå i ettertid, er jeg der at jeg faktisk må ta et lite tak i meg selv og mammarollen. Er det virkelig så galt av meg å eksponere kidsa som jeg gjør? Verden er nok enda mindre i 2030 enn i dag, og mye tyder på at sosiale medier når høyere nivåer. Det er godt mulig det ikke påvirker barna mine noe negativt. Kanskje de til og med syns det er kjempegøy at det finnes mye de kan se tilbake til. Hvor fett er det ikke å bare google navnet sitt og scrolle nedover til du var 0 år. MEN vil jeg ta sjansen på at det er okey? Selv om jeg syns det hadde vært fett, betyr det ikke at de vil. Tenk om de hater meg enda mer enn det de kanskje allerede gjør som fjortiser?

Noe jeg syns er så sykt digg med snapchat, for å ta et eksempel, er at jeg enkelt kan dele livet mitt. Livet mitt, som jeg opplever det. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er mye alene i mammapermisjon. Livet mitt føles ikke mer meningsfylt ved å dele, men jeg syns det er gøy å vise andre meningen med mitt liv. Saken er at det ikke bare er mitt liv lenger. Det er vårt liv. Barna våre. Så hvor går grensen? Det vet jeg enda ikke, men noe har fått meg til å tenke, og det er en bra start.

Er du en av de som aldri legger ut bilder av barna dine, så skal du vite at jeg syns det er beundringsverdig. Jeg kommer nok aldri til å klare å bare dele bilder av bakhodet til babyene mine, jeg er rett og slett for egosentrisk. Barn sier og gjør så altfor mye morsomt og jeg klarer bare ikke å holde det for meg selv (men det skal sies at jeg er den overivrige typen på snap).

Yes, derfor holder jeg på med et lite eksperiment. Eksperimentet heter JR. TAKEOVER. Vet du ikke hva takeover betyr så kan jeg si at det er når en person (kan være en annen blogger) skriver et eller flere innlegg på en annen sin blogg (jeg leser veldig få blogger, men har allikevel fått med meg at det der er tingen om dagen). Det samme gjelder Instagram-takeover. Eieren av kontoen gir fra seg bildedelingen for en dag, til en annen person.

Ser du hvor jeg vil hen?

Philip skal ha snapchat-takeover. Det vil si, han skal ta bilder av det som opptar han om dagen. Det kan forventes mye eksponering av meg i uheldige situasjoner. Han får lov til å ta igjen. (Merk at Philip enda ikke er 2 år, så den klumsen klarer selvfølgelig ikke ta bildene, men pappaen skal prøve å huske på å ta bilder av meg når jeg minst ønsker det). Jeg lukter litt krangling av dette, men er villig til å prøve det ut.

 
snapchat sirialeks

Jeg kjenner at hvis jeg snur på kamera, så vil det få meg til å tenke meg mer om, hva jeg utsetter kidsa for daglig. Kanskje jeg bruker et ekstra sekund neste gang jeg får lyst til å dele akkurat det bilde. Begynner jeg å tvile velger jeg forhåpentlig det riktige (?), å lagre det kun hos meg.

Første utkast er ikke så crazy bananas, jeg kan dra det veldig langt.

Enjoy!

Blogglisten hits

#NoTrollCanBreakMe

Jeg elsker kampanjen til Kari Traa. Hørt om den? Sammen med 8 fine jenter som har opplevd å bli trakassert på nettet, gjennom blant annet sosiale medier, vil de inspirere andre som opplever det samme til å si i mot og kjempe tilbake. Å skille seg ut, og vise seg frem er noe vi nordmenn kan bli mye flinkere på, og fortsatt har vi mange her i landet som priser janteloven. Vi bor heldigvis i et land der vi har rett til å snakke fritt, men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal snakke stygt. Nettmobbere er som andre mobbere, like ukule som i den virkelige verden. Nettmobbere er faktisk verre, for mange av de velger å være anonyme.

Jeg har ikke holdt på så lenge med blogging, og har heldigvis ikke opplevd å bli mobbet. Hadde jeg hatt tusenvis av følgere hadde jeg allikevel saumfart det kommentarfeltet. Jeg hadde lest hver bidige en, og en stygg kommentar hadde nok gitt meg et lite stikk. Noen uker etter at jeg startet med Instagram-kontoen min @jentasomgikk, tikket det inn flere hundre følgere en ettermiddag, helt ut av det blå. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde ikke lagt ut noe på en stund, og det var ingen superkjendis som hadde repostet noe heller. Da jeg var å trente med Philip i parken, ringte plutselig samboeren min. Han forklarte meg rolig, at noen hadde opprettet en diskusjonstråd om meg på Kvinneguiden. Overskriften var «Jentasomgikk på Instagram – slår Fotballfrue i manisk?». Startet av AnonymBruker.

Jeg ble helt paff. Jeg avsluttet samtalen, og bare fortsatte å trene. Men etter ca. 30 sekunder måtte jeg bare sette meg ned på gresset og google hva faen dette var. Jeg leste alle svarene til trådstarter, og oppdaget egentlig ganske fort at den tråden ble fort i mitt favør. Det var mange som skrev bra ting om meg. Dessuten rant det inn med followers den dagen, så det vil jeg gjerne takke deg for AnonymBruker. Nå var ikke det direkte mobbing, men trådstarter brukte meg som person som eksempel på noe mye mer alvorlig. Hun kalte meg manisk, og en annen skrev noe enda verre; at jeg ikke tok vare på barnet mitt. Jeg stod bare å lo der jeg stod med mobilen i hånda, for de var jo helt på bærtur. Jeg visste jo min sannhet, og folk måtte bare tro det de ville. Men når jeg kom hjem, så fikk jeg faktisk en liten knekk. Jeg syns ikke det var noe fett at noen ville spre budskapet om at jeg var en tynn mamma som ikke tok vare på babyen sin. Det er jo en helt sinnssyk påstand å komme med, om en du ikke kjenner.

Jeg måtte svare. Og det hjalp. Jeg kunne nok vært mye tøffere i mitt svar, men det ble hvert fall stille (svaret kan du lese nederst på side 5).

Jeg syns det er skikkelig fint at Kari Traa nå løfter problemstillingen, og ber jenter fighte tilbake. Det er bare ikke greit. Hvem har tid til å slenge dritt? Hvem vil bruke tiden sin på det?

I dagens aftenposten skriver en klok Maren Paus Reinertsen (19) at hun er lei av hetsing i kommentarfeltene. Hennes oppfordring er klar; kommenter i vei, men vær på nettet som du vil andre skal være mot deg. Det som er helt genialt med sosiale medier er bla. at vi enkelt kan diskutere det vi måtte ønske. Men som Maren skriver så skal vi selvfølgelig diskutere meningen, ikke personen bak den.

Føler meg litt gammel som ikke har hatt nettvett opplæring på skolen, men hvis det er blitt pensum så er jeg veldig glad for at barna mine etterhvert vil lære det. I tillegg til det skal jeg selvfølgelig lære barna mine god gammeldags folkeskikk.

Så, trollfighters – YOU ROCK! #NoTrollCanBreakMe

 
Sjekk ut trollfighters!

– Siri

Blogglisten hits

Time out

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Å være en time borte fra skrik og skrål er den beste medisinen for nå-er-jeg-en-bitchy-mamma.

  
I dag dro jeg på trening utelukkende for barnepassen på Sats Elixia. Jeg hadde ikke overlevd mammapermen uten medlemskapet her (så mye jeg vil rose de opp i skyene, kunne jeg lett tatt betalt for dette innlegget). Det høres sikkert ut som jeg aldri har lyst til å være sammen med barna mine, men det har jeg altså, etter den timen alene – og jeg har såpass selvinnsikt, og kjenner kroppen min så altfor godt, at jeg forstår med engang jeg har behov for en time out. Problemet er bare at den time outen, dere, som jeg tok for gitt før jeg fikk barn, sjelden er tilgjengelig nå.

Så hva skjer egentlig da, når jeg ikke følger kroppens signaler? Jeg blir en enda mer bitchy mamma (og kjæreste).

Merket det i dag. Etter en elendig natt, hadde jeg bare lyst til å ligge inne hele dagen. Det høres jo egentlig ganske digg ut det. Jeg er i mammaperm, ingenting å rekke. Men konsekvensen av å ikke komme seg ut døra kan fort bli tusen ganger verre enn den slitsomme natten. Det mest irriterende rådet jeg vet om er, sov når barnet sover. For det er ofte satans vanskelig å få til. Sover barnet maks 15 minutter i strekk, blir det rene torturen. Akkurat i det du faller i søvn, blir du vekket. Da kunne jeg like greit vært med i et forskningsprosjekt som de drev på med før i tida. De tvang dyr til å holde seg våkne og ga gnagere elektriske støt hver gang dyrenes øyelokk ble lukket, eller enda bedre, dyrene ble satt på en plattform som vippet dem av i det øyeblikket de falt i søvn. Tilslutt ender du opp enda trøttere enn utgangspunktet, og du har kasta bort tiden på å prøve å sove. Tiden kunne jeg brukt på en dusj. Etterhvert bukker vi under og dør. Så akkurat nå HATER JEG deg hvis du gir meg det rådet.

Av erfaring de siste ukene, så har dagene blitt enda verre hvis vi har blitt inne. Det har bare blitt dårligere stemning, og får jeg ikke noe ut av å være hjemme, så kan jeg like gjerne gå en tur i sjalet så får hvertfall en av oss sove.

Etter jeg leverte jr. i barnehagen i morges, gikk jeg til stamkafeen og bestilte the usual. Latte og tranebærscones. Aldri en dag uten. Jeg hadde ingen planer om å trene, selv om jeg var kledd sånn ut. Siden jeg ser like sliten ut hver gang jeg leverer i barnehagen, tar jeg like greit på meg treningstøyet hver dag. Av en eller annen grunn føles det bare mer riktig. Dessuten har jeg en god unnskyldning for å være sminkefri og ha fett, ustelt hår. Jeg steller jo meg sjelden før trening liksom.

Uansett, jeg gikk nå ned på kafeen. Bladde litt avisa med mini i sjalet og drakk opp kaffen. Jeg følte utmattelsen kom i bølger og jeg ville bare legge meg ned å dø. Mini hadde selvfølgelig sovet godt i sjalet til og fra barnehagen, så jeg visste at hun ikke hadde planer om å sove noe mer på en stund. Den eneste utveien jeg hadde for en time out var å dra på Sats Elixia. 

OMG! JEG ELSKER DERE! Dere redder meg gang på gang. Det er egentlig litt fælt, at når jeg er utmattet at jeg helst vil dø, så velger jeg å TRENE. Makes no sence, hvis du ikke er mamma.

  
Det har selvfølgelig skjedd at jeg har tatt noen roligere økter, men som regel så bare går jeg på autopilot når jeg først er der. Jeg kan like gjerne få utbytte av økten. Men jeg ligger ofte ekstra lenge å tøyer ut på slutten. Lukker øynene. Badstue tar jeg noen ganger og. Vet ikke om det er lov.

  
Jeg er sjelden alene, og jeg har glemt hvor sunt det er for kroppen min å være det. Det kommer dager når jeg må være alene med barna (som nå), og det kan være ganske krevende. Men allikevel så merker jeg at jeg faktisk klarer å hente meg litt inn igjen, for å være alene med barna er også ganske fint. Det er noe rart som skjer med meg. Jeg blir faktisk mye mer organisert og takler stress på en helt annen måte enn hvis jeg er sammen med noen (jeg har rett og slett ingen å skylde på?).

  
Bare veldig kjipt for han jeg bor med. At jeg er en bedre person alene. Du hadde jo blitt forelska på nytt hvis du hadde sett hvor supermamma jeg er nå (eller det sørger jeg for på snapchat).

   
 
Jeg anbefaler virkelig alle i mamma- og pappapermisjon om å melde seg inn i et treningstudio der de tilbyr barnevakt. Det har i allefall dekket, hvis ikke alt, så noe av mitt behov for å være alene noen ganger i uka. I tillegg til at er sunt for meg å være alene, så er jeg sikker på at alle dagene jeg hadde med meg jr. på Elixia gjorde at tilvenningen i barnehagen gikk smertefritt.

Så krysser jeg fingre for alle mammaer og pappaer der ute som blir frarøvet søvnen hver natt, for at vi er bedre enn rotter som etter to uker med søvnmangel utvikler forskjellige infeksjoner og dør.

  

Blogglisten hits

Dagen derpå

Dagen derpå. Nope, ikke fyllesjuk.

Jeg har bare hatt gjester. Barnedåp.

Snapchat sirialeks 

Da kjennes det litt sånn som dagen derpå, dagen etter jeg har hatt gjester. Jeg blir uvel i kroppen, og får nesten litt fylleangst. Det enorme sukkerinntaket har nok en finger med i spillet, når det kommer til det fysiske. Jeg er langt fra en perfekt husmor, og når det kommer til matlaging så vil jeg helst ha det så enkelt som mulig. Jeg er lat. Eller forresten, jeg kunne lett ha diska opp noe digg i en fei, det er ikke det, men med en kokk i familien føles det jo helt feil liksom.

Mine oppgaver før dåpsdagen var:

  • Passe barna
  • Handle vin
  • Dra på IKEA og kjøpe litt ekstra servise
  • Handle ingredienser til sjokoladekake
  • Lage sjokoladekake
  • Rydde
  • Pynte
  • Borddekking
  • Kle på dåpsbarnet
  • Og meg selv
  • Dusje og sminke meg (tar det med som en oppgave, siden det ikke lenger er en selvfølge)
  • Komme tidsnok til kirken

Virker ganske overkommelig, ikke sant?

Les mer Dagen derpå

Ditt navn

Ada Louise.

I går – 9. august 2015, ble du døpt. Det ble en veldig fin dag.

Å velge navn til deg har vært veldig vanskelig. Pappa liker tradisjonelle. Jeg ville ha motsatt. Mika for å ta et eksempel.

Men aller helst ville jeg ha Ada. Helst bare Ada. Det er ikke det at navnet er  uvanlig, men det er et navn jeg aldri går lei av. Som en bonus er det et familienavn. Og det er jo faktisk ganske så tradisjonelt.

Pappa syns det var for kort, dessuten så rimer det på skada. Han var veldig bekymret, og er det fortsatt.

Men det starter ikke helt her.

Når storebror lå i magen min var det allerede bestemt at han skulle være Ada. Noen drømmer om bryllup fra de er barn, jeg har drømt om navnene til mine fremtidige barn. Drømt om navnet ditt. Plutselig gikk det opp for meg at pappa har en mening, og det viser seg at pappa faktisk har mange sterke meninger.

Da storebror skulle hete Ada (i følge meg), våknet jeg opp en morges av en melding på mobilen. Ada ble født i natt, 3690 gr., 52 cm lang. Vi er forelska. En venninne hadde født! Å herreminjesus, er det sant!?? Jeg var selvfølgelig i helt ekstase for at hun hadde fått en liten jente, men jeg må si jeg ble tatt på senga av den tekstmeldingen. Navnet mitt, navnet ditt.

Diskusjonen mellom pappa og jeg ble brått avsluttet da vi fikk vite at det lå en liten røvergutt i magen. Forhandlingene mellom oss ble enda tøffere når det plutselig var en gutt som skulle være Ada. Så jeg godtok at det ikke ble Ada denne gangen.

Og for å gå enda litt lenger tilbake i tid.. tilbake til september, 2012. Ett år før storebror ble født, før mamma ble gravid. Pappa og jeg hadde tidligere den sommeren snakket om hvordan du og storebror kom til å se ut. Vi fantaserte, og snakket om navn vi likte, og hvilket navn jeg drømte om.

– Jenta mi skal hete Felipa. Ikke den svenske varianten, Filippa – men den portugisiske, Felipa. Jeg elsker det navnet. Pappa likte faktisk det navnet. Noe sier meg at pappa var blindt forelska og egentlig bare jatta med.

Så kom pappa hjem fra jobb en ettermiddag. – Du blir nok skuffet nå Siri, men de får en jente og hun skal hete Filippa. Et vennepar skulle bli foreldre!

– Skuffa? Hvorfor skal jeg bli skuffa? Får jeg en datter en dag, så skal hun hete Felipa. Svarte jeg litt bittert.

Stabeist.

Februar 2013 blir jeg gravid. Det var ikke mange i venneflokken med barn på det tidspunktet og når det kom til stykke, så ville jeg jo ikke kalle datteren min for det samme som våre gode venner. Det hadde jo bare vært stinky, så kort tid etter. (Haha, stinky). Selv om det skulle være den portugisiske Felipa.

Dessuten hadde jeg flere navn på lista. Ada. Men går vi frem i tid igjen, så gikk jo alt det der i reprise.

Mye tankekjør for ingenting, det ble jo en gutt. Jeg var veldig glad for det, for da slapp jeg å forholde meg til drømmenavnene som hadde gått til noen andre. (Storebror sitt navn er en annen historie. Vi klarte å velge det mest populære guttenavnet i 2013, sammen med det mest populære mellomnavnet i 2013. Google det så finner dere ut av det).

Heeeelt til jeg plutselig ble gravid igjen. Da begynte det å kverne i hodet mitt. Tenk om det blir en jente? Eller tenk om det blir en gutt – vi som har vært gjennom alle navnlister, gutten må få andrevalget til storebror som vi ikke likte godt nok. Stakkars.

Men denne gangen VAR DET ET LITE PIKEBARN! Vi fikk jackpot, begge deler. Bra jobba!!!

Da blir det ADA. Seriøst. Vær så snill.

Jeg begynner å bli desperat, men jeg kan ikke vise det. Ser pappa det, så gidder han ikke. Jeg prøver å fortelle han rolig at jeg føyde meg mye sist. Jeg ville ha ilip med F foran og pappa ville ha med PH. Jeg sa det var greit og vi ble enig. Denne gangen ble jeg nesten streng. Det er vel på sin plass, at en mamma kan velge navn til sin datter. Men, ikke så lett. Pappa syns jeg hadde tunnellsyn og at jeg var lukket for andre forslag. Jeg hadde jo bestemt meg. Men jeg var åpen for mellomnavn da, der var jeg ganske raus!

Jeg tror jeg kjørte riktig taktikk denne gangen. Jeg valgte å ikke mase, og lot han tygge litt på navnet. Av og til så skled det beskjedent inn i samtaler at navnet betydde mye for meg og at jeg syns det ville vært fint å videreføre familienavnet jeg var så glad i.

Så gikk vannet, en deilig vårdag. Endelig er du klar for den store verden. Samme dag blir navnet ditt ble bestemt. Mamma trumfet gjennom! Mot at du fikk et mellomnavn. Louise. Det var selvfølgelig helt greit, for jeg elsker det navnet og. Etter Ada da.

Så hvis du hater på navnet ditt som 14-åring, vit at jeg har jobbet hardt for navnet ditt og jeg syns det er det fineste på jord.

Mormor og morfar ga deg et prinsessekort i går, og der står det:

Ada «brukt i bibelen» betyr det VAKKER, av hebraisk opprinnelse.

Louise stammer fra Ludvig «av gammeltysk» – lud = berømt, wig = kriger. Louise som jentenavn, er av engelsk opprinnelse: BERØMT KRIGERINNE.

Og nå faller pluselig ALT på plass. For en av dine faddere, Ada, er Tante. Hun er bla. VAKKER, jobber i forsvaret OG har vært i KRIGEN. Dvs. navnet er vel gjennomtenkt, selvfølgelig er du oppkalt etter henne. Tante som ikke fikk vite at hun var fadder før hun ble bedt om bære deg fram til dåpsfonten (hvis du leser dette, så håper jeg du med dette, tilgir oss – VAKRE KRIGERINNE).

 Her står vi å jabber om at en viss person glemte å spørre søsteren sin om hun vil være fadder. Du ser han prøver å legge skylden på meg.

Jeg må også unnskylde min venninne, med datter Ada, 2 år. Fristelsen ble rett og slett for stor. Og du må ta det som et stort kompliment. Vi er begge enige om at min Ada er fettsuger 2.

og Ada Louise, du skifter aldri navn.

– mamma

Jeg skal også skrive litt om selve feiringen, men nå har jeg noe som ligner på dagen derpå, det får dere lese mer om i morgen.

Blogglisten hits

Kjære Venus 

I dag gjorde jeg en skikkelig tabbe.

Som mange andre småbarnsmødre så har jeg knapt med tid.

Den er så knapp at jeg ikke rekker å være hårfri hver dag (sorry min bedre halvdel, prøver ikke å knekke imaget ditt her). Etter å ha løpt 30 solide minutter på mølla, løp jeg inn på handikappen for å drikke vann fra springen, siden jeg glemte vannflaska som vanlig (og for å ta en treningsselfie).

Og hva er det jeg ser!!? Jeg har hørt jenter bæsjer blomster, men jenter som svetter såpe? Er det SKUM under armene mine? HAHAHAH!!

Og der springer jeg på mølla. Føler meg superfresh og i skikkelig form! Tenker at this is it, her er’n endelig – den sykt deilige følelsen jeg får når treningen er som best, og får max overload av endorfiner.

Den følelsen DER har nok IKKE smitta på folka rundt meg på Elixia for å si det sånn. HAHA, hun der har prøvd en ny deo, eller, glemt å skylle av deg såpen i morges eller?, du – det er noe hvitt som renner nedover armene dine..(?) 

 

Så Venus, tusen takk. Dere burde ha en WARNING på pakningnen til folk på farta. Selvom dere sikkert har noen blader til akkurat det formålet.

Oh yeah, sånn går no dagan. Ble et blogginnlegg av det da!

Så sykt fornøyd jeg ble etter trening, lar jeg det hvertfall ikke knekke meg. 

Følg meg på snap så får du alltid den enda ærligere versjonen av meg selv. Ikke akkurat den beste utgangen av meg selv, som jeg ivrig prøver å lokke frem her.

– Siri

Blogglisten hits