Eget soverom.

Jeg husker det som det var i går. Den kvelden jr. flyttet fra oss. Inn på eget soverom. 1 meter fra vårt.

Det hadde vært juleferie, og vi hadde vært bortreist hele julen. Jr. var tre måneder 20. desember 2013, og da hadde vi bestemt oss om at tiden var inne for et eget soverom. Siden vi var på juleferie så ble det utsatt til den 2. januar.

Jeg fatter enda ikke hvor vi hadde det fra, men vi hadde vel lest det et sted. Sikkert google, de har som regel svar på alt. For meg var det alt fra «kan jeg gjøre babyen min feit» til «skal han ikke begynne å gå snart». Jeg googler alt. Gidder ikke gå rundt å lure på ting.

Mitt første barn var det og, så alt var jo nytt såklart og dødsskummelt. Jeg var ikke forberedt på at det fantes så jæskla mange meninger om alt rundt det å være en god mamma, eller hvordan man er den riktige mammaen. Det begynte på nyfødtintensiven på Ullevål, når jeg skulle lære å amme (skal ikke gå i dybden på ammediskusjonen, for er så lei av tema at jeg holder på shpy!). Jr. måtte få oksygentilførsel og fikk mat gjennom sonde en uke, derfor måtte jeg pumpe som en gærning den første uken, begge puppene, til de ble tomme, hver tredje time, ble jeg beordret. Jeg gjorde som de sa selvfølgelig. Da han slapp alle ledningene, og jeg satt med han på brystet så forsøkte vi noen ganger å amme. De første rundene var det klin umulig, det var for stor påkjenning for han og det endte opp med at han heller fikk mat gjennom nesen (sonde), samtidig som jeg satt med han på brystet. Det begynte å gjøre vondt i puppene og jeg kjente det stakk skikkelig. Men der ble jeg bare sittende med barnet på brystet, for det var der jeg ville være, og hadde jo ikke blitt fortalt noe annet der og da.

Nå jr. flyttet rom og var et steg nærmere utgangen og hjem så skulle vi begynne å trene på ammingen. Da var puppene mine blodsprengte. Det ble bare skriking, og jeg er sikker på at noen ganger hadde jeg 4-5 stykker rundt meg som fortalte meg hva jeg måtte gjøre. – Prikk han på kinnet, hold nesen fri, ikke hold bak hodet, slapp av i skuldrene, trykk han i håndflaten, hold magen inntil din, vri hodet hans bakover, husk hamburgergrepet. Jeg tenkte; HVA FAEN!! Hadde jeg hatt alle deres hender tilgjengelig hver tredje time så hadde kanskje dette i teorien fungert, men saken er: jeg har to. Så jeg nummer 1: holder babyen så jeg ikke mister han i gulvet, nummer 2: holder puppen min inn i hans munn.

Jeg satt og skalv og var klissvåt av svette. Sikkert forbrent 2000 kcal den timen, og sa noe som; Åja, ja, okey, ja, det var lurt, bra triks, tusen takk, takk, åja, takk, gikk det?, ja, nei, jo litt, så gøy. 

Kunne ønske jeg hadde guts til å bare si vi vil bare være i fred. Det hadde jeg garantert gjort med andre barnet.

Klokken 09:00 en morgen fikk jeg ammeskjold av en hjelpsom sykepleier. Jeg ble helt ekstase for da jeg prøvde skjoldet gikk det som smurt. Klokken var 12:00 samme dag og jeg gledet meg til neste måltid, så fikk jeg plutselig et ark med informasjon om ‘hvordan avvenne brystkjold‘ av en annen sykepleier. HÆ?? 

Når vi endelig ble skrevet ut forklarte jeg at jeg hadde klumper og harde pupper, og at jeg følte jeg måtte pumpe etter jeg hadde ammet. Da hadde jeg visstnok overprodusert. Da skjønte jeg ikke drua. Hadde jo bare gjort som de sa. Så viste det seg at de hadde spart opp en sylinder med plastikkbegre som innholdt min morsmelk som jeg kunne ta med hjem. 500 kroner liter’n det! Det var snilt da. 

Det tok lang tid, men etter mange timer pumping, svetting og tårer tok jeg endelig mine egne valg. Jeg forsto at det er jo JEG som bestemmer. Men jeg skjønte jo ikke det, trodde det var fasitsvar på alt det der jeg. Kanskje veldig naivt når jeg ser tilbake nå, men helt virkelig for meg da.

Så når vi leste at babyen skal ha eget soverom når fylte tre måneder, så fikk han det. Og det skulle skje samme kveld vi var hjemme 2. januar, samma hva, selv om vi var hjemme sent sent sent og ikke engang hadde flyttet senga før vi reiste.

Nå skal jeg ikke juge å si at flyttingen var noen traumatisk opplevelse, for det var det virkelig ikke. Vi gjorde bare det vi hadde bestemt oss for. Husker jeg ville vente til morgenen etter siden det var så sent og vi var trøtte, men det var jo liksom bestemt, og han hadde jo faktisk blitt noen dager eldre enn tre måneder. Heldigvis gikk det kjempefint, soverommet var jo bare 1 meter fra vårt og jeg måtte bare opp av vår seng hver gang han mistet smokken eller skulle ha mat. Men saken er, jeg trodde oppriktig at dette var den riktige måten å gjøre det på.

Så galt kan jeg ta. Dumme, naive Siri. Det er jo ikke noe riktig eller galt. Det er noen som anbefaler det ene og det andre, men det er vi eller jeg som vet best. Selv om velmente råd er fint å få, så skal det ikke overskygge magefølelsen min. Jeg er mamma. Jeg bestemmer. Jeg vet best.

Så i kveld fant jeg og pappaen ut at vi ville prøve å legge Ada på eget soverom. Bare for å teste om det kan bli litt bedre nattesøvn ut av det. I den nye leiligheten som vi fikk oss etter jeg ble gravid så ligger også hennes soverom kun 1 meter fra vårt, så jeg er overhodet ikke engstelig. Men jeg ble litt trist, for det betyr at jenta mi vokser så altfor fort.

 

(I tillegg driver jeg ikke nå å googler alt hun bør kunne, plutselig bare gjør hun det helt i sitt eget tempo).  

– Siri  

Blogglisten hits

Trene alene

Her om dagen satt jeg på biblioteket i Tønsberg, som forøvrig har vært mitt andre hjem i sommer. I tillegg til at det er ekstremt barnevennlig, så har de en digg kafé der, med de deiligste kanelbollene. Jeg er og kommer alltid til å være et kafédyr. Jeg har kaffemaskin hjemme, og kan hvis jeg vil, lage god kaffe. Men det blir bare ikke det samme. Kaffen smaker best i en take-away kopp utenfor hjemmet. Hver dag. Sånn er det bare, selv om samboeren min må ha det inn med teskje, selv etter 5 år. Det har vært mye diskusjoner rundt denne kaffen, noe jeg ikke kan forstå når dette går under mine elementære behov.

Jeg har alltid elsket å sitte alene på kafé, bestille en latte, lese litt og egentlig bare titte på det som skjer rundt. Etter at jeg satt barn til verden, så har ikke akkurat det skjedd hver dag. Nå er det mange flere kriterier som må være på plass. Kafeen må være stor, hvertfall ha plass til søskenvogn, må ikke være for bråkete, rom for barnegråt, stellerom, barnestol.. Når jeg plutselig finner steder hvor alt klaffer så blir jeg så lykkelig. Så på bibber’n i Tønsberg, kan du gjøre både og, drikke kaffe og leke med ungene. Alene er jeg ikke lenger.

Men over til poenget. Det var så merkelig, for er det noe jeg har tenkt mye på i det siste, så er det hvordan jeg skal bli motivert til å trene igjen. Jeg har lurt litt på om jeg skal gå på litt gruppetimer, få hjelp av en PT, avtale med venninner osv. Jeg har mange ganger følt meg sær for jeg vet innerst inne at jeg foretrekker å trene alene. Og siden jeg foretrekker det, så har jeg begynt å lure på om det bare er fordi jeg er lat. For hvis jeg trener sammen med noen, så må jeg jo pushe meg ekstra, og det kan jo ofte være hele hensikten med å trene med andre. Det samme med gruppetimer og PT. Men allikevel så føler jeg meg ikke lat heller liksom, men tenkt at det er hele forskjellen med å trene alene og med venninner. Bortsett fra at vi også er sosiale samtidig da, men det skal jo bare være en bonus.

Så mens jeg satt der å bladde, så kom jeg over en artikkel i Iform. Sjefsredaktøren hadde skrevet om nettopp dette. Når lykken er å trene alene. I artikkelen har de bla. beskrevet forskjellen på introverte og ekstroverte, og de forskjellige behovene vi har når det kommer til trening. Og det har jeg aldri tenkt over. Faktisk så har jeg en venninne som har skrevet en veldig interessant og god artikkel om akkurat det å være introvert – ‘helst alene’, den bør du lese her. Tema har blitt snakket mye om i det siste, så det har egentlig ikke vært helt fjernt for meg heller, men har aldri tenkt på at det selvfølgelig også gjelder på TRENING.

Så her er noe av det som var skrevet om introverte og motivasjon:

«Du blir motivert av kondisjonstrening som langdistanseløping, landeveissykling, og (fjell)turer. Du kan bruke treningen til å lade opp mentalt når du benytter deg av den samme løypen gang på gang. Kom deg gjerne ut i naturen og bort fra støyen i storbyen, hvor det er færre ting å forholde seg til underveis.»

«Du blir spesielt utfordret dersom favorittaktiviteten din krever at du trener med en gruppe. Hjernen er nemlig innrettet slik at du blir belønnet for å tilbringe mye tid alene. Introverte er ikke nødvendigvis sjenerte, og de er også glad i selskap, men hvis den sosiale treningen tar for mye av alenetiden vil det virke demotiverende i lengden.»

(tekst Iform)

Hvis du ikke er sikker på om du er introvert eller ekstrovert så kan du ta en enkel test her. Eller lese om det andre steder. Bildet er selvfølgelig langt mer nyansert.

Uansett, konklusjonen min er; jeg er ikke lat. Håper jeg. Jeg blir bare mer motivert i mitt eget selskap. Jeg elsker å løpe og gå lange turer alene, jeg liker å tro at jeg klarer å pushe meg selv hardt nok, jeg bruker trening som alenetid, jeg trener helst på dagtid når det er stille på SatsElixia, jeg trener helst alene uten barna hvis jeg kan velge, jeg kan godt være med på gruppetimer – så lenge det ikke kreves en partner, jeg syns det er fint å trene med venninner også, men jeg lader opp batteriene når jeg trener alene m.m.

Jeg glemmer aldri den timen jeg hadde med en PT en gang, da ble jeg faktisk mer sliten av smalltalken enn selve treningsøkten. Det sier jo litt..

God helg alle sammen!

Blogglisten hits

Sommer 2014 versus sommer 2015

Var på vei til starte mitt andre blogginnlegg ever. Jeg skulle promotere trening på ferie, og vise hvor enkelt det lar seg gjøre mellom slaga. Jeg ville forklare at det nettopp er i ferien man ikke bør legge opp treningen, heller tvert i mot. Jeg skulle si at, hvis du skal ut å reise og – hvis jeg var deg, så ville jeg pakket ned det fresheste treningstøyet jeg hadde liggende og gledet meg til å kjenne sanden mellom tærne mens jeg løper på stranden på f.eks Ibiza. Jeg skulle ha vært hun irriterende venninna eller kjæresten som hadde løpt 5-6 km langs en promenade før reisefølget eller sola i det hele tatt hadde stått opp. Jeg skulle si at du ikke trengte å føle deg lat om du lot være, men at jeg ikke kunne forstå om du ikke ville kjenne på den ekstra gode energien du får av trening, også når du er på ferie. Jeg skulle si at mye handler om planlegging, og mindre dveling. Det er jo bare å ta på seg treningstøyet med en gang du åpner øya på morgenen, da er mye allerede gjort. Du har tatt et valg, og det er jo ikke sånn at du kler av deg treningstøyet igjen før du har trent. Jeg ville trent før den digge hotellfrokosten, eller tatt med meg noen ferske, digge rundstykker fra den lokale sjappa hjem fra løpeturen. Jeg ville brukt store vannflasker som vekter som vi uansett trenger til husholdningen, og når de var drukket opp ville jeg fylt sand eller stein i de og brukt de som enda tyngre vekter. Jeg ville overbevise deg om at trening i deilig sjøluft vs i en kjeller på et treningsstudio, mens du ser ditt eget speilbilde er 1000-millioner ganger mer motiverende. Og til slutt, ville jeg sagt at trening på ferie gir så mye mer mening enn noen gang.

Men, MEN.. Det var meg i 2014. Jeg skulle jo bare visst.

Mye har skjedd med meg siden i fjor sommer. I april fikk jeg enda en kid. Og det bærer det preg av.

Jeg syns det er noe sabla herk å plotte inn treningen i hverdagen selv om jeg er i mammaperm, enda vanskeligere er det i ferien når barnehagen er stengt. Når jeg ikke klarer å sørge for å gå på do i løpet av dagen kan jeg ikke forstå hvordan jeg engang skal klare å ‘bare ta en økt mellom slaga’. Dessuten har jeg ikke lyst. Jeg er så sliten at bare tanken på å gå å skifte gjør meg uggen.

Ut å reise. Ut å reise my ass. Vi har prøvd å planlegge denne 3-ukers ferien vi nå har, mange uker før den startet. En påtvunget ferie i juli måned siden barnehagen er stengt. Jeg ville til Portugal, Hellas, Albania, København, på hyttetur, kanskje unne oss en spahelg til og med. Alt ble med tanken, vi fikk kalde føtter bare av å si det høyt.

I Portugal har vi en digg leilighet – uten aircondition, og uten basseng. Men gåavstand til stranda da. Super beliggenhet. Men vil vi det? Jeg ser for meg en familieferie delt på to, pappa og den eldste ute å leker på stranden, mens jeg ammer en skrikende baby som ikke tåler varmen i en leilighet uten luft. Dessuten vil jeg ha ferie, og det innebærer ingen matlaging og oppvask akkurat nå. Uaktuelt.

Vi reiser til Hellas. Yes as, vi drar på en skikkelig chartertur der alt er tilrettelagt. All inclusive. Bamseklubb, digg hotell, treningssenter med Elixia-timer, flere restauranter på resorten, aircondition, basseng. Jeg kan bare rusle inn på rommet eller på hotellet når jeg må amme og babyen må ha pause fra varmen. Drikke en kopp kaffe og gå ut igjen til parasollene som ligger langs et barnevennlig og trygt basseng. Jr. kan bare leke i vannet mens vi taner og drikker paraplydrinker. Klokken 19 legges barna og vi kan endelig være kjærester. Middag med solnedgang og vin på deling. Ser det for meg.

Sjekker priser, så får jeg litt noia. Er vi der altså? Vi skal ikke heller spare de pengene og heller reise til Thailand eller noe i vinter, sjekke inn på et luksushotell, eller leie et deilig hus. Mer for pengene og mer oss? Jo. Vi drar ikke på charter.

Dessuten var Hellas på randen til å slå seg konkurs. Og det hadde ikke vært noen god følelse å reise til et land der man kunne risikere å ikke få tak i mat.

Yes, det var digg å få avklart det.

Så fikk vi tilbudet om å være med til Albania med en vennepar. Leilighet kunne de stå for. Ulempen var en litt kronglete reisevei. Tre stopp med fly, og 4 timers biltur. Jeg tenkte, fy faaa, det gjør vi. Vi bare gjør det, la oss være de vi er. Kule og spontane. Hvorfor skal de ungene hele tiden stoppe oss? Hmm, eh.. Jeg visste allerede svaret. Og jeg var jo enig. Njet.

Vi tar det bare med ro da, reiser hjem til besteforeldre, en helg til København kanskje, og bor på hotell. Kan dra på Tivoli, så skjer det noe for eldstemann og vi gjør en tur ut av det. Begynner å sjekke priser.. Fellesferie, hotell i Køben.. Nei – søren heller. Det er det ikke verdt. Da drar vi to heller på spa en helg med barnevakt. Samme for barna om vi er i Norge eller Danmark. Eller Saudi Arabia for den sagts skyld. De opplever jo nye ting hver eneste dag uavhengig hvor de er. Jr. kan dra på stranda, og Ada kan begynne å henge motsatt vei i bæresele. Dessuten har vi flere muligheter hjemme. 2 sett besteforeldre som kan stille som barnevakt. Mye verdt i disse tider.

Nei, vet du hva. Deilig å ikke ha noen planer. Vi trenger ikke det. Det blir bare stress. Det var digg å få det avklart. Nå reiser vi bare hjem, chillern der med venner. Det blir gøy! Endelig får vi vært litt sammen, bare oss to og.

Vi er enig om at det er det lureste og mest fornuftig denne sommeren. Dessuten også veldig koselig å være med familien vår. Og som stiller opp for barna så vi kan dra ut å treffe venner. Det er vi altfor dårlige til ellers i hverdagen. Jeg kan også henge med på treningsopplegget til søsteren min, en gjeng freske jenter som treffes tre ganger i uka kl. 09.00 på en fotballbane med skikkelig treningsprogram. God plan!

Vi tok endelig en beslutning, og det har gått bra.

Vi har tatt oss et par turer ut på byen, supert å være sosial igjen, og ha barnepass – men vi er ikke akkurat på plussiden når det kommer til søvn, så når byturer innebærer sene kvelder (med like ofte og tidlig oppvåkninger) så gir det ikke alltid mersmak.

Oi.. Nå kom jeg på at dette blogginnlegget skulle være om trening.

Treningen ja… Vel, det jeg har orket å være med to ganger. Klokken 09.00 ligger jeg enten fortsatt i senga å ammer, eller tar igjen tapt søvn fra natten. Jeg har løpt noen runder og hatt en treningsøkt i stua, selvom det har gitt meg en god følelse etterpå så har ikke treninga vært noe helhjerta. Heller en følelse at jeg bør. Og det er jo nettopp DET, jeg skal ikke burde gjøre noe som helst. Jeg skal ville.

Etter halvannen uke hjemme med dårlig sommervær tok jeg en kaffe med en venninne som også har en liten kid. Vi syns begge det var kjipt at vi ikke hadde planlagt denne ferien noe bedre, selvom jeg føler vi ikke har gjort annet. Føler meg schizo ganske ofte, og lider av beslutningsvegring, så ikke akkurat lett for samboeren min å henge med i tankekjøret mitt.

– Vi stikker en tur på fjellet da! Da kan vi hvertfall være sosiale på kveldene etter barna er lagt. Spise god middag, og ta oss noen glass vin. Fantastisk plan!

Det er faktisk noe av det beste som kunne skje denne dagen. Vi pakka med oss et lass, og kjørte avgårde. Vi gikk på tur, grilla pølser, spilte spill og DUBSMASHA for harde livet. Jeg har ikke ledd så mye på lenge. Og det skal egentlig ikke så mye til, når man gleder seg til barna er lagt for da kan vi dubsmasha. Det sier jo endel.

En uke gjenstår av ferien, og vi er tilbake hos besteforeldre. Jeg har for lengst begynt å få kjenne kjøret. to barn. To tette. Nettene består av amming, morgenen består av å komme seg etter natten, og jeg er heldig om jeg klarer å få på meg en bh etter å ha blitt dratt ut av senga og må stelle og gi mat til barna. De klinker ofte til med smil, og morsomme fakter som gjør at det som var før ikke betyr noe. Hva brukte jeg tiden på før liksom? Det er sykt å tenke på noen ganger.

Trening ja.. Glemte det igjen! Som du nok nå har skjønt har trening blitt glemt.

Trening i denne ferien har ikke blitt prioritert rett og slett. Er det noe jeg trenger så er det litt alenetid. Og det er det trening ofte er for meg, Tid til bare meg. Men allikevel syns jeg det har vært helt Okey. Jeg venter til jeg har overskudd, og til at jeg kjenner at jeg har lyst igjen. For ingenting er verre enn en helvetes lang dørstokkmil. Og akkurat nå handler det om noe større, familien min, og om hvordan vi skal ha det best mulig. Jeg vil at trening skal være noe lystbetont, jeg skal få overskudd av å trene, ikke være stressa over å ha brukt opp søvnkvoten min på trening, det blir det ikke noe hyggelig stemning av.
Trening med tomme energilager gir ikke så mye mening akkurat nå, så nå får jeg heller bruke den energien jeg har på babyene mine som jeg elsker over stokk og stein.

—  

Foto: Anja Ka
Foto: Anja Ka

Foto: Anja Ka (http://www.anjaka.net)

(Og for alle dere sprekinger så anbefaler jeg dere å få tak i augustutgaven av ShapeUp. Her finner du del 2 av et perfekt treningsprogram som jeg og søsteren min har satt sammen! Ingen behov for mye plass eller utstyr. Bruk kun din egen kroppsvekt!)

God trening, eller eventuelt bare GOD SOMMER!

 

 

 

 

Blogglisten hits

Mitt første blogginnlegg.

Hei dere.

BAM! Blog life here I come. Har tenkt mye på å starte en blogg, fordi jeg faktisk har litt på hjertet. Som om ingen andre har det liksom. Haha.

Allikevel gir det meg mulighet til å skrive litt lengre innlegg enn på Instagramen min @jentasomgikk.

For dere som ikke følger meg på Instagram, så kan jeg jo fortelle litt om meg selv. Jeg har to barn, en liten rabagast på snart 2 år og et lykketroll på 4 mnd. Jeg hatet å være gravid, og den andre uventa graviditeten ga meg et lite stuck. Jeg er overlykkelig nå som begge graviditetene er unnagjort og har ingen foreløpige planer om å få noen flere. Da må jeg ha gått på en smell.

Jeg ble hekta på trening etter at førstemann ble født, ikke så mye på grunn av hvordan jeg ville se ut, men på grunn av alenetiden. Etter hvert som jeg ble mer og mer interessert i hva jeg faktisk drev på med (selve treningen altså), og jr. bare ble eldre, som også innbar at han oftere ble syk, så fant jeg ut at jeg kunne kombinere trening og kvalitetstid. Plutselig åpnet det seg nye dører. Jeg måtte ikke være på et treningssenter for å trene, barnet måtte ikke nødvendigvis sove og får jeg dager hvor jeg må være inne på grunn av for eksempel sykdom, så er det ikke dermed sagt at jeg må sitte stille.

Jeg er avhengig av kaffe, bør ikke snakkes til før jeg har fått en, helst i take-away kopp. Jeg er en sånn som får hetebølger hvis jeg ikke kommer meg ut tidlig nok på dagen, så jeg går mye turer med barna i vogn. Jeg har runda hele Oslo, siden jr. kun sovnet når jeg gikk. Derfor tittelen ‘jentasomgikk’. Den lille piken er ikke så glad i vogna, men det må hun bare venne seg til, for jeg bare fortsetter å gå.

Etter fødsel nummer to, jobber jeg mot den formen jeg hadde før graviditeten. Foreløpig er dørstokkmila lang, og jeg er ikke like motivert som jeg var. Jeg angrer aldri på en treningsøkt, så jeg kommer til å holde koken enn så lenge.

Jeg klarer å ta pushups med tærne i gulvet, men det kan jeg bare takke ungene for. De vokser i takt med mine triceps.

Jeg har lyst til å blogge om livet som tobarnsmamma, trening og kids. Det er mye greier som skjer, og ukentlig får jeg såkalte aha-opplevelser. Det virker litt gøy å dele med noen. Jeg leser sjelden blogger selv, gjør jeg det er det noen jeg virkelig liker.
Håper skrivinga bli til nytte for deg, mamma eller ei, enten det handler om trening, kids eller annet.

På snap heter jeg sirialeks, men advarer deg for her er det høy partyfaktor.

– Siri

Blogglisten hits

vanskelig å forklare livet med få ord