Stikkordarkiv: barn

godt nytt år

Ville bare stikke innom å ønske alle dere som titter innom her, engang i blant, et godt nytt år. Dere trofaste lesere som klikker dere inn for å se om det er noe nytt ræl fra meg, og som får slengt i trynet ikke annet enn et gammelt brukt innlegg. Jeg kommer sterkere tilbake – jeg lover.

Håper alle hadde en fin julefeiring med eller uten barn. Dere som følger meg på snap (sirialeks) fikk kanskje se at vi stakk til Portugal på selveste julaften. Reisen var et mareritt, men vi overlevde. Vel fremme i Portugal, nærmere bestemt Estoril, fikk jeg oppleve min første Les mer godt nytt år

la pause

Jeg syns oppdragelse er noe skikkelig herk. Det vil si, jeg syns det er så komplekst. Vi foreldre vil selvfølgelig lage veloppdragne folk, men vi vil samtidig være der for barna. Det siste jeg vil er å være en helikoptermamma, som er over-bekymret og blander seg inn i alt. Jeg vil at barna skal kunne utforske og være kreative, uten at jeg skal involvere meg for mye. Jr. er allerede kjent som keiseren, sjefen og kongen her i huset, han befaler – vi er serviceinnstilte. Av og til kan det gå alt for langt, Les mer la pause

dårlig samvittighet

Helt ærlig, jeg er skikkelig lei meg for at jeg ikke klarer å oppdatere på bloggen mer enn jeg gjør. På en annen side har jeg en veldig god unnskyldning. Det er ikke bare barnas feil, for i tillegg til «mammaprosjektet» – har jeg et annet rullende prosjekt som opptar meg om kvelden etter leggetid. Ikke bare er det hemmelig, det kommer også til å kreve enda mer innsats fremover. Jeg begynner å innse at jeg ikke kommer til å klare å oppdatere ofte her på bloggen. Kanskje to ganger i uka. Jeg vet ikke. Ikke at jeg noengang har klart å oppdatere ofte. Men det føles litt bedre å skrive det, hvis noen i det hele tatt bryr seg.

Det jeg KAN fortelle, uten å jinxe noe som helst, er at det jeg/vi driver med har jeg skikkelig troa på. Dere som gidder å lese bloggen min er de første som får vite om det, når prosjektet er klart, bare vær snill å ikke forvent det i neste uke – i mammaperm/tåka går alt i sloooow-MO!

Kan gi et hint om at vi har blant annet blitt inspirert av denne fantastiske musikkvideoen.

 

Under her kan dere se bilder av uken min da 🙂 Les mer dårlig samvittighet

kidsa og jeg på ferie

Eller skal jeg heller kalle det bootcamp i Portugal? Ikke den ShapeUp bootcampen, men reise-alene-med-to-små-BOOTCAMP!

Jeg er så glad for at jeg reiste! Sitter igjen med så mange inntrykk og følelser etter denne turen at det vil ta noen dager å fordøye. Når jeg får reisen litt på avstand skal jeg klare å skrive litt om selve logistikken og galskapen jeg utsatte meg for, frivillig.

All kred til alle alenemødre/fedre der ute. ❤️

I mellomtiden kan du sjekke ut en videosnut (OK, den varer 6 minutter!!). 6 minutter av våre 6 dager i Cascais.. Fryd og gammen, men du vil se i den andre delen/sangen i filmen hvordan jeg forbrenner kalorier på ferie.

– Siri ☺️

Blogglisten hits

Sinnataggen

Her om dagen gikk vi tur i Vigelandsparken. Vi runda alle fontenene og Philip løp rundt og skrek MANN MANN MANN! Det betyr vann for dere som ikke tok den.

Jeg filmet og knipsa masse bilder som om jeg skulle vært en av kineserne, med mobilen. Selfies. Det mest naturlige på jord. At jeg ikke lenger blir flau når jeg tar selfies, er i seg selv ganske flaut.

Vi så plutselig at det flokket seg en gjeng rundt et objekt. Det var ikke en statue som vi først trodde – men en jente. En levende jente. Med de helt nydelige, lyse krøllene sine, og med rosa prinsesseskjørt satt hun på knærne foran den største fontenen i parken og HYLTE. Hun kan ikke ha vært mer enn 2-3 år. Jeg ble overhodet ikke plaget av det. Det eneste som skjærer i mine ører, er mine barns gråt. Jeg ville heller ikke vie noe oppmerksomhet til den scenen hun lagde, for jeg vet jo akkurat hvordan foreldrene har det. Hun er sikkert bare trass. 

Men Philip klarte ikke helt å ta øynene fra henne, og ville helst gå bort å trøste henne. Da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at folk TOK BILDER AV HENNE. Jeg lover, det føltes ut som et overgrep. Nå klarte heller ikke jeg å ta øynene fra henne, før jeg fikk et overblikk over hvem som faktisk var foreldrene. Flere sekunder der var jeg overbevist om at jeg var med på «Hvem bryr seg» på tv2. Først var det én dame som tok et bilde, og jeg antok først at det var moren. Men plutselig kom det flere som raska opp mobilen og tok flere bilder av samme jenta. Jeg klarte aldri å fatte om dette var familiemedlemmer eller fremmede turister. Jeg antar at det ikke var familie siden uttrykket i øynene deres var som om de tok bilde av Sinnataggen. Etter lange minutter, var det en mamma (mest sannsynlig) som plukket henne opp. Shit, det føltes bra – så kommer det ikke på tv at jeg var hun idiotmammaen som ikke gikk bort og brydde seg.

Jeg ble helt varm i hodet, og så gikk det så hardt og brutalt opp for meg at, det der.. det der kunne vært meg. 

Ikke at jeg hadde gått så langt som å ta bilder av skrikende, fremmede barn i parken. Men jeg kunne lett ha snappa et bilde av Philip eller Ada under et trassanfall. Kanskje til og med slengt med en kommentar; HAHA, trass. Eller drittunge.

Før denne horrible episoden jeg var vitne til (det var faktisk det), så har jeg vært smertelig klar over problemstillingen. Det gjør nok alle foreldre i dag. Men nå i ettertid, er jeg der at jeg faktisk må ta et lite tak i meg selv og mammarollen. Er det virkelig så galt av meg å eksponere kidsa som jeg gjør? Verden er nok enda mindre i 2030 enn i dag, og mye tyder på at sosiale medier når høyere nivåer. Det er godt mulig det ikke påvirker barna mine noe negativt. Kanskje de til og med syns det er kjempegøy at det finnes mye de kan se tilbake til. Hvor fett er det ikke å bare google navnet sitt og scrolle nedover til du var 0 år. MEN vil jeg ta sjansen på at det er okey? Selv om jeg syns det hadde vært fett, betyr det ikke at de vil. Tenk om de hater meg enda mer enn det de kanskje allerede gjør som fjortiser?

Noe jeg syns er så sykt digg med snapchat, for å ta et eksempel, er at jeg enkelt kan dele livet mitt. Livet mitt, som jeg opplever det. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er mye alene i mammapermisjon. Livet mitt føles ikke mer meningsfylt ved å dele, men jeg syns det er gøy å vise andre meningen med mitt liv. Saken er at det ikke bare er mitt liv lenger. Det er vårt liv. Barna våre. Så hvor går grensen? Det vet jeg enda ikke, men noe har fått meg til å tenke, og det er en bra start.

Er du en av de som aldri legger ut bilder av barna dine, så skal du vite at jeg syns det er beundringsverdig. Jeg kommer nok aldri til å klare å bare dele bilder av bakhodet til babyene mine, jeg er rett og slett for egosentrisk. Barn sier og gjør så altfor mye morsomt og jeg klarer bare ikke å holde det for meg selv (men det skal sies at jeg er den overivrige typen på snap).

Yes, derfor holder jeg på med et lite eksperiment. Eksperimentet heter JR. TAKEOVER. Vet du ikke hva takeover betyr så kan jeg si at det er når en person (kan være en annen blogger) skriver et eller flere innlegg på en annen sin blogg (jeg leser veldig få blogger, men har allikevel fått med meg at det der er tingen om dagen). Det samme gjelder Instagram-takeover. Eieren av kontoen gir fra seg bildedelingen for en dag, til en annen person.

Ser du hvor jeg vil hen?

Philip skal ha snapchat-takeover. Det vil si, han skal ta bilder av det som opptar han om dagen. Det kan forventes mye eksponering av meg i uheldige situasjoner. Han får lov til å ta igjen. (Merk at Philip enda ikke er 2 år, så den klumsen klarer selvfølgelig ikke ta bildene, men pappaen skal prøve å huske på å ta bilder av meg når jeg minst ønsker det). Jeg lukter litt krangling av dette, men er villig til å prøve det ut.

 
snapchat sirialeks

Jeg kjenner at hvis jeg snur på kamera, så vil det få meg til å tenke meg mer om, hva jeg utsetter kidsa for daglig. Kanskje jeg bruker et ekstra sekund neste gang jeg får lyst til å dele akkurat det bilde. Begynner jeg å tvile velger jeg forhåpentlig det riktige (?), å lagre det kun hos meg.

Første utkast er ikke så crazy bananas, jeg kan dra det veldig langt.

Enjoy!

Blogglisten hits

Time out

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Å være en time borte fra skrik og skrål er den beste medisinen for nå-er-jeg-en-bitchy-mamma.

  
I dag dro jeg på trening utelukkende for barnepassen på Sats Elixia. Jeg hadde ikke overlevd mammapermen uten medlemskapet her (så mye jeg vil rose de opp i skyene, kunne jeg lett tatt betalt for dette innlegget). Det høres sikkert ut som jeg aldri har lyst til å være sammen med barna mine, men det har jeg altså, etter den timen alene – og jeg har såpass selvinnsikt, og kjenner kroppen min så altfor godt, at jeg forstår med engang jeg har behov for en time out. Problemet er bare at den time outen, dere, som jeg tok for gitt før jeg fikk barn, sjelden er tilgjengelig nå.

Så hva skjer egentlig da, når jeg ikke følger kroppens signaler? Jeg blir en enda mer bitchy mamma (og kjæreste).

Merket det i dag. Etter en elendig natt, hadde jeg bare lyst til å ligge inne hele dagen. Det høres jo egentlig ganske digg ut det. Jeg er i mammaperm, ingenting å rekke. Men konsekvensen av å ikke komme seg ut døra kan fort bli tusen ganger verre enn den slitsomme natten. Det mest irriterende rådet jeg vet om er, sov når barnet sover. For det er ofte satans vanskelig å få til. Sover barnet maks 15 minutter i strekk, blir det rene torturen. Akkurat i det du faller i søvn, blir du vekket. Da kunne jeg like greit vært med i et forskningsprosjekt som de drev på med før i tida. De tvang dyr til å holde seg våkne og ga gnagere elektriske støt hver gang dyrenes øyelokk ble lukket, eller enda bedre, dyrene ble satt på en plattform som vippet dem av i det øyeblikket de falt i søvn. Tilslutt ender du opp enda trøttere enn utgangspunktet, og du har kasta bort tiden på å prøve å sove. Tiden kunne jeg brukt på en dusj. Etterhvert bukker vi under og dør. Så akkurat nå HATER JEG deg hvis du gir meg det rådet.

Av erfaring de siste ukene, så har dagene blitt enda verre hvis vi har blitt inne. Det har bare blitt dårligere stemning, og får jeg ikke noe ut av å være hjemme, så kan jeg like gjerne gå en tur i sjalet så får hvertfall en av oss sove.

Etter jeg leverte jr. i barnehagen i morges, gikk jeg til stamkafeen og bestilte the usual. Latte og tranebærscones. Aldri en dag uten. Jeg hadde ingen planer om å trene, selv om jeg var kledd sånn ut. Siden jeg ser like sliten ut hver gang jeg leverer i barnehagen, tar jeg like greit på meg treningstøyet hver dag. Av en eller annen grunn føles det bare mer riktig. Dessuten har jeg en god unnskyldning for å være sminkefri og ha fett, ustelt hår. Jeg steller jo meg sjelden før trening liksom.

Uansett, jeg gikk nå ned på kafeen. Bladde litt avisa med mini i sjalet og drakk opp kaffen. Jeg følte utmattelsen kom i bølger og jeg ville bare legge meg ned å dø. Mini hadde selvfølgelig sovet godt i sjalet til og fra barnehagen, så jeg visste at hun ikke hadde planer om å sove noe mer på en stund. Den eneste utveien jeg hadde for en time out var å dra på Sats Elixia. 

OMG! JEG ELSKER DERE! Dere redder meg gang på gang. Det er egentlig litt fælt, at når jeg er utmattet at jeg helst vil dø, så velger jeg å TRENE. Makes no sence, hvis du ikke er mamma.

  
Det har selvfølgelig skjedd at jeg har tatt noen roligere økter, men som regel så bare går jeg på autopilot når jeg først er der. Jeg kan like gjerne få utbytte av økten. Men jeg ligger ofte ekstra lenge å tøyer ut på slutten. Lukker øynene. Badstue tar jeg noen ganger og. Vet ikke om det er lov.

  
Jeg er sjelden alene, og jeg har glemt hvor sunt det er for kroppen min å være det. Det kommer dager når jeg må være alene med barna (som nå), og det kan være ganske krevende. Men allikevel så merker jeg at jeg faktisk klarer å hente meg litt inn igjen, for å være alene med barna er også ganske fint. Det er noe rart som skjer med meg. Jeg blir faktisk mye mer organisert og takler stress på en helt annen måte enn hvis jeg er sammen med noen (jeg har rett og slett ingen å skylde på?).

  
Bare veldig kjipt for han jeg bor med. At jeg er en bedre person alene. Du hadde jo blitt forelska på nytt hvis du hadde sett hvor supermamma jeg er nå (eller det sørger jeg for på snapchat).

   
 
Jeg anbefaler virkelig alle i mamma- og pappapermisjon om å melde seg inn i et treningstudio der de tilbyr barnevakt. Det har i allefall dekket, hvis ikke alt, så noe av mitt behov for å være alene noen ganger i uka. I tillegg til at er sunt for meg å være alene, så er jeg sikker på at alle dagene jeg hadde med meg jr. på Elixia gjorde at tilvenningen i barnehagen gikk smertefritt.

Så krysser jeg fingre for alle mammaer og pappaer der ute som blir frarøvet søvnen hver natt, for at vi er bedre enn rotter som etter to uker med søvnmangel utvikler forskjellige infeksjoner og dør.

  

Blogglisten hits

Ditt navn

Ada Louise.

I går – 9. august 2015, ble du døpt. Det ble en veldig fin dag.

Å velge navn til deg har vært veldig vanskelig. Pappa liker tradisjonelle. Jeg ville ha motsatt. Mika for å ta et eksempel.

Men aller helst ville jeg ha Ada. Helst bare Ada. Det er ikke det at navnet er  uvanlig, men det er et navn jeg aldri går lei av. Som en bonus er det et familienavn. Og det er jo faktisk ganske så tradisjonelt.

Pappa syns det var for kort, dessuten så rimer det på skada. Han var veldig bekymret, og er det fortsatt.

Men det starter ikke helt her.

Når storebror lå i magen min var det allerede bestemt at han skulle være Ada. Noen drømmer om bryllup fra de er barn, jeg har drømt om navnene til mine fremtidige barn. Drømt om navnet ditt. Plutselig gikk det opp for meg at pappa har en mening, og det viser seg at pappa faktisk har mange sterke meninger.

Da storebror skulle hete Ada (i følge meg), våknet jeg opp en morges av en melding på mobilen. Ada ble født i natt, 3690 gr., 52 cm lang. Vi er forelska. En venninne hadde født! Å herreminjesus, er det sant!?? Jeg var selvfølgelig i helt ekstase for at hun hadde fått en liten jente, men jeg må si jeg ble tatt på senga av den tekstmeldingen. Navnet mitt, navnet ditt.

Diskusjonen mellom pappa og jeg ble brått avsluttet da vi fikk vite at det lå en liten røvergutt i magen. Forhandlingene mellom oss ble enda tøffere når det plutselig var en gutt som skulle være Ada. Så jeg godtok at det ikke ble Ada denne gangen.

Og for å gå enda litt lenger tilbake i tid.. tilbake til september, 2012. Ett år før storebror ble født, før mamma ble gravid. Pappa og jeg hadde tidligere den sommeren snakket om hvordan du og storebror kom til å se ut. Vi fantaserte, og snakket om navn vi likte, og hvilket navn jeg drømte om.

– Jenta mi skal hete Felipa. Ikke den svenske varianten, Filippa – men den portugisiske, Felipa. Jeg elsker det navnet. Pappa likte faktisk det navnet. Noe sier meg at pappa var blindt forelska og egentlig bare jatta med.

Så kom pappa hjem fra jobb en ettermiddag. – Du blir nok skuffet nå Siri, men de får en jente og hun skal hete Filippa. Et vennepar skulle bli foreldre!

– Skuffa? Hvorfor skal jeg bli skuffa? Får jeg en datter en dag, så skal hun hete Felipa. Svarte jeg litt bittert.

Stabeist.

Februar 2013 blir jeg gravid. Det var ikke mange i venneflokken med barn på det tidspunktet og når det kom til stykke, så ville jeg jo ikke kalle datteren min for det samme som våre gode venner. Det hadde jo bare vært stinky, så kort tid etter. (Haha, stinky). Selv om det skulle være den portugisiske Felipa.

Dessuten hadde jeg flere navn på lista. Ada. Men går vi frem i tid igjen, så gikk jo alt det der i reprise.

Mye tankekjør for ingenting, det ble jo en gutt. Jeg var veldig glad for det, for da slapp jeg å forholde meg til drømmenavnene som hadde gått til noen andre. (Storebror sitt navn er en annen historie. Vi klarte å velge det mest populære guttenavnet i 2013, sammen med det mest populære mellomnavnet i 2013. Google det så finner dere ut av det).

Heeeelt til jeg plutselig ble gravid igjen. Da begynte det å kverne i hodet mitt. Tenk om det blir en jente? Eller tenk om det blir en gutt – vi som har vært gjennom alle navnlister, gutten må få andrevalget til storebror som vi ikke likte godt nok. Stakkars.

Men denne gangen VAR DET ET LITE PIKEBARN! Vi fikk jackpot, begge deler. Bra jobba!!!

Da blir det ADA. Seriøst. Vær så snill.

Jeg begynner å bli desperat, men jeg kan ikke vise det. Ser pappa det, så gidder han ikke. Jeg prøver å fortelle han rolig at jeg føyde meg mye sist. Jeg ville ha ilip med F foran og pappa ville ha med PH. Jeg sa det var greit og vi ble enig. Denne gangen ble jeg nesten streng. Det er vel på sin plass, at en mamma kan velge navn til sin datter. Men, ikke så lett. Pappa syns jeg hadde tunnellsyn og at jeg var lukket for andre forslag. Jeg hadde jo bestemt meg. Men jeg var åpen for mellomnavn da, der var jeg ganske raus!

Jeg tror jeg kjørte riktig taktikk denne gangen. Jeg valgte å ikke mase, og lot han tygge litt på navnet. Av og til så skled det beskjedent inn i samtaler at navnet betydde mye for meg og at jeg syns det ville vært fint å videreføre familienavnet jeg var så glad i.

Så gikk vannet, en deilig vårdag. Endelig er du klar for den store verden. Samme dag blir navnet ditt ble bestemt. Mamma trumfet gjennom! Mot at du fikk et mellomnavn. Louise. Det var selvfølgelig helt greit, for jeg elsker det navnet og. Etter Ada da.

Så hvis du hater på navnet ditt som 14-åring, vit at jeg har jobbet hardt for navnet ditt og jeg syns det er det fineste på jord.

Mormor og morfar ga deg et prinsessekort i går, og der står det:

Ada «brukt i bibelen» betyr det VAKKER, av hebraisk opprinnelse.

Louise stammer fra Ludvig «av gammeltysk» – lud = berømt, wig = kriger. Louise som jentenavn, er av engelsk opprinnelse: BERØMT KRIGERINNE.

Og nå faller pluselig ALT på plass. For en av dine faddere, Ada, er Tante. Hun er bla. VAKKER, jobber i forsvaret OG har vært i KRIGEN. Dvs. navnet er vel gjennomtenkt, selvfølgelig er du oppkalt etter henne. Tante som ikke fikk vite at hun var fadder før hun ble bedt om bære deg fram til dåpsfonten (hvis du leser dette, så håper jeg du med dette, tilgir oss – VAKRE KRIGERINNE).

 Her står vi å jabber om at en viss person glemte å spørre søsteren sin om hun vil være fadder. Du ser han prøver å legge skylden på meg.

Jeg må også unnskylde min venninne, med datter Ada, 2 år. Fristelsen ble rett og slett for stor. Og du må ta det som et stort kompliment. Vi er begge enige om at min Ada er fettsuger 2.

og Ada Louise, du skifter aldri navn.

– mamma

Jeg skal også skrive litt om selve feiringen, men nå har jeg noe som ligner på dagen derpå, det får dere lese mer om i morgen.

Blogglisten hits

Sommer 2014 versus sommer 2015

Var på vei til starte mitt andre blogginnlegg ever. Jeg skulle promotere trening på ferie, og vise hvor enkelt det lar seg gjøre mellom slaga. Jeg ville forklare at det nettopp er i ferien man ikke bør legge opp treningen, heller tvert i mot. Jeg skulle si at, hvis du skal ut å reise og – hvis jeg var deg, så ville jeg pakket ned det fresheste treningstøyet jeg hadde liggende og gledet meg til å kjenne sanden mellom tærne mens jeg løper på stranden på f.eks Ibiza. Jeg skulle ha vært hun irriterende venninna eller kjæresten som hadde løpt 5-6 km langs en promenade før reisefølget eller sola i det hele tatt hadde stått opp. Jeg skulle si at du ikke trengte å føle deg lat om du lot være, men at jeg ikke kunne forstå om du ikke ville kjenne på den ekstra gode energien du får av trening, også når du er på ferie. Jeg skulle si at mye handler om planlegging, og mindre dveling. Det er jo bare å ta på seg treningstøyet med en gang du åpner øya på morgenen, da er mye allerede gjort. Du har tatt et valg, og det er jo ikke sånn at du kler av deg treningstøyet igjen før du har trent. Jeg ville trent før den digge hotellfrokosten, eller tatt med meg noen ferske, digge rundstykker fra den lokale sjappa hjem fra løpeturen. Jeg ville brukt store vannflasker som vekter som vi uansett trenger til husholdningen, og når de var drukket opp ville jeg fylt sand eller stein i de og brukt de som enda tyngre vekter. Jeg ville overbevise deg om at trening i deilig sjøluft vs i en kjeller på et treningsstudio, mens du ser ditt eget speilbilde er 1000-millioner ganger mer motiverende. Og til slutt, ville jeg sagt at trening på ferie gir så mye mer mening enn noen gang.

Men, MEN.. Det var meg i 2014. Jeg skulle jo bare visst.

Mye har skjedd med meg siden i fjor sommer. I april fikk jeg enda en kid. Og det bærer det preg av.

Jeg syns det er noe sabla herk å plotte inn treningen i hverdagen selv om jeg er i mammaperm, enda vanskeligere er det i ferien når barnehagen er stengt. Når jeg ikke klarer å sørge for å gå på do i løpet av dagen kan jeg ikke forstå hvordan jeg engang skal klare å ‘bare ta en økt mellom slaga’. Dessuten har jeg ikke lyst. Jeg er så sliten at bare tanken på å gå å skifte gjør meg uggen.

Ut å reise. Ut å reise my ass. Vi har prøvd å planlegge denne 3-ukers ferien vi nå har, mange uker før den startet. En påtvunget ferie i juli måned siden barnehagen er stengt. Jeg ville til Portugal, Hellas, Albania, København, på hyttetur, kanskje unne oss en spahelg til og med. Alt ble med tanken, vi fikk kalde føtter bare av å si det høyt.

I Portugal har vi en digg leilighet – uten aircondition, og uten basseng. Men gåavstand til stranda da. Super beliggenhet. Men vil vi det? Jeg ser for meg en familieferie delt på to, pappa og den eldste ute å leker på stranden, mens jeg ammer en skrikende baby som ikke tåler varmen i en leilighet uten luft. Dessuten vil jeg ha ferie, og det innebærer ingen matlaging og oppvask akkurat nå. Uaktuelt.

Vi reiser til Hellas. Yes as, vi drar på en skikkelig chartertur der alt er tilrettelagt. All inclusive. Bamseklubb, digg hotell, treningssenter med Elixia-timer, flere restauranter på resorten, aircondition, basseng. Jeg kan bare rusle inn på rommet eller på hotellet når jeg må amme og babyen må ha pause fra varmen. Drikke en kopp kaffe og gå ut igjen til parasollene som ligger langs et barnevennlig og trygt basseng. Jr. kan bare leke i vannet mens vi taner og drikker paraplydrinker. Klokken 19 legges barna og vi kan endelig være kjærester. Middag med solnedgang og vin på deling. Ser det for meg.

Sjekker priser, så får jeg litt noia. Er vi der altså? Vi skal ikke heller spare de pengene og heller reise til Thailand eller noe i vinter, sjekke inn på et luksushotell, eller leie et deilig hus. Mer for pengene og mer oss? Jo. Vi drar ikke på charter.

Dessuten var Hellas på randen til å slå seg konkurs. Og det hadde ikke vært noen god følelse å reise til et land der man kunne risikere å ikke få tak i mat.

Yes, det var digg å få avklart det.

Så fikk vi tilbudet om å være med til Albania med en vennepar. Leilighet kunne de stå for. Ulempen var en litt kronglete reisevei. Tre stopp med fly, og 4 timers biltur. Jeg tenkte, fy faaa, det gjør vi. Vi bare gjør det, la oss være de vi er. Kule og spontane. Hvorfor skal de ungene hele tiden stoppe oss? Hmm, eh.. Jeg visste allerede svaret. Og jeg var jo enig. Njet.

Vi tar det bare med ro da, reiser hjem til besteforeldre, en helg til København kanskje, og bor på hotell. Kan dra på Tivoli, så skjer det noe for eldstemann og vi gjør en tur ut av det. Begynner å sjekke priser.. Fellesferie, hotell i Køben.. Nei – søren heller. Det er det ikke verdt. Da drar vi to heller på spa en helg med barnevakt. Samme for barna om vi er i Norge eller Danmark. Eller Saudi Arabia for den sagts skyld. De opplever jo nye ting hver eneste dag uavhengig hvor de er. Jr. kan dra på stranda, og Ada kan begynne å henge motsatt vei i bæresele. Dessuten har vi flere muligheter hjemme. 2 sett besteforeldre som kan stille som barnevakt. Mye verdt i disse tider.

Nei, vet du hva. Deilig å ikke ha noen planer. Vi trenger ikke det. Det blir bare stress. Det var digg å få det avklart. Nå reiser vi bare hjem, chillern der med venner. Det blir gøy! Endelig får vi vært litt sammen, bare oss to og.

Vi er enig om at det er det lureste og mest fornuftig denne sommeren. Dessuten også veldig koselig å være med familien vår. Og som stiller opp for barna så vi kan dra ut å treffe venner. Det er vi altfor dårlige til ellers i hverdagen. Jeg kan også henge med på treningsopplegget til søsteren min, en gjeng freske jenter som treffes tre ganger i uka kl. 09.00 på en fotballbane med skikkelig treningsprogram. God plan!

Vi tok endelig en beslutning, og det har gått bra.

Vi har tatt oss et par turer ut på byen, supert å være sosial igjen, og ha barnepass – men vi er ikke akkurat på plussiden når det kommer til søvn, så når byturer innebærer sene kvelder (med like ofte og tidlig oppvåkninger) så gir det ikke alltid mersmak.

Oi.. Nå kom jeg på at dette blogginnlegget skulle være om trening.

Treningen ja… Vel, det jeg har orket å være med to ganger. Klokken 09.00 ligger jeg enten fortsatt i senga å ammer, eller tar igjen tapt søvn fra natten. Jeg har løpt noen runder og hatt en treningsøkt i stua, selvom det har gitt meg en god følelse etterpå så har ikke treninga vært noe helhjerta. Heller en følelse at jeg bør. Og det er jo nettopp DET, jeg skal ikke burde gjøre noe som helst. Jeg skal ville.

Etter halvannen uke hjemme med dårlig sommervær tok jeg en kaffe med en venninne som også har en liten kid. Vi syns begge det var kjipt at vi ikke hadde planlagt denne ferien noe bedre, selvom jeg føler vi ikke har gjort annet. Føler meg schizo ganske ofte, og lider av beslutningsvegring, så ikke akkurat lett for samboeren min å henge med i tankekjøret mitt.

– Vi stikker en tur på fjellet da! Da kan vi hvertfall være sosiale på kveldene etter barna er lagt. Spise god middag, og ta oss noen glass vin. Fantastisk plan!

Det er faktisk noe av det beste som kunne skje denne dagen. Vi pakka med oss et lass, og kjørte avgårde. Vi gikk på tur, grilla pølser, spilte spill og DUBSMASHA for harde livet. Jeg har ikke ledd så mye på lenge. Og det skal egentlig ikke så mye til, når man gleder seg til barna er lagt for da kan vi dubsmasha. Det sier jo endel.

En uke gjenstår av ferien, og vi er tilbake hos besteforeldre. Jeg har for lengst begynt å få kjenne kjøret. to barn. To tette. Nettene består av amming, morgenen består av å komme seg etter natten, og jeg er heldig om jeg klarer å få på meg en bh etter å ha blitt dratt ut av senga og må stelle og gi mat til barna. De klinker ofte til med smil, og morsomme fakter som gjør at det som var før ikke betyr noe. Hva brukte jeg tiden på før liksom? Det er sykt å tenke på noen ganger.

Trening ja.. Glemte det igjen! Som du nok nå har skjønt har trening blitt glemt.

Trening i denne ferien har ikke blitt prioritert rett og slett. Er det noe jeg trenger så er det litt alenetid. Og det er det trening ofte er for meg, Tid til bare meg. Men allikevel syns jeg det har vært helt Okey. Jeg venter til jeg har overskudd, og til at jeg kjenner at jeg har lyst igjen. For ingenting er verre enn en helvetes lang dørstokkmil. Og akkurat nå handler det om noe større, familien min, og om hvordan vi skal ha det best mulig. Jeg vil at trening skal være noe lystbetont, jeg skal få overskudd av å trene, ikke være stressa over å ha brukt opp søvnkvoten min på trening, det blir det ikke noe hyggelig stemning av.
Trening med tomme energilager gir ikke så mye mening akkurat nå, så nå får jeg heller bruke den energien jeg har på babyene mine som jeg elsker over stokk og stein.

—  

Foto: Anja Ka
Foto: Anja Ka

Foto: Anja Ka (http://www.anjaka.net)

(Og for alle dere sprekinger så anbefaler jeg dere å få tak i augustutgaven av ShapeUp. Her finner du del 2 av et perfekt treningsprogram som jeg og søsteren min har satt sammen! Ingen behov for mye plass eller utstyr. Bruk kun din egen kroppsvekt!)

God trening, eller eventuelt bare GOD SOMMER!

 

 

 

 

Blogglisten hits