Stikkordarkiv: barn

godt nytt år

Ville bare stikke innom å ønske alle dere som titter innom her, engang i blant, et godt nytt år. Dere trofaste lesere som klikker dere inn for å se om det er noe nytt ræl fra meg, og som får slengt i trynet ikke annet enn et gammelt brukt innlegg. Jeg kommer sterkere tilbake – jeg lover.

Håper alle hadde en fin julefeiring med eller uten barn. Dere som følger meg på snap (sirialeks) fikk kanskje se at vi stakk til Portugal på selveste julaften. Reisen var et mareritt, men vi overlevde. Vel fremme i Portugal, nærmere bestemt Estoril, fikk jeg oppleve min første Les mer godt nytt år

la pause

Jeg syns oppdragelse er noe skikkelig herk. Det vil si, jeg syns det er så komplekst. Vi foreldre vil selvfølgelig lage veloppdragne folk, men vi vil samtidig være der for barna. Det siste jeg vil er å være en helikoptermamma, som er over-bekymret og blander seg inn i alt. Jeg vil at barna skal kunne utforske og være kreative, uten at jeg skal involvere meg for mye. Jr. er allerede kjent som keiseren, sjefen og kongen her i huset, han befaler – vi er serviceinnstilte. Av og til kan det gå alt for langt, Les mer la pause

dårlig samvittighet

Helt ærlig, jeg er skikkelig lei meg for at jeg ikke klarer å oppdatere på bloggen mer enn jeg gjør. På en annen side har jeg en veldig god unnskyldning. Det er ikke bare barnas feil, for i tillegg til «mammaprosjektet» – har jeg et annet rullende prosjekt som opptar meg om kvelden etter leggetid. Ikke bare er det hemmelig, det kommer også til å kreve enda mer innsats fremover. Jeg begynner å innse at jeg ikke kommer til å klare å oppdatere ofte her på bloggen. Kanskje to ganger i uka. Jeg vet ikke. Ikke at jeg noengang har klart å oppdatere ofte. Men det føles litt bedre å skrive det, hvis noen i det hele tatt bryr seg.

Det jeg KAN fortelle, uten å jinxe noe som helst, er at det jeg/vi driver med har jeg skikkelig troa på. Dere som gidder å lese bloggen min er de første som får vite om det, når prosjektet er klart, bare vær snill å ikke forvent det i neste uke – i mammaperm/tåka går alt i sloooow-MO!

Kan gi et hint om at vi har blant annet blitt inspirert av denne fantastiske musikkvideoen.

 

Under her kan dere se bilder av uken min da 🙂 Les mer dårlig samvittighet

kidsa og jeg på ferie

Eller skal jeg heller kalle det bootcamp i Portugal? Ikke den ShapeUp bootcampen, men reise-alene-med-to-små-BOOTCAMP!

Jeg er så glad for at jeg reiste! Sitter igjen med så mange inntrykk og følelser etter denne turen at det vil ta noen dager å fordøye. Når jeg får reisen litt på avstand skal jeg klare å skrive litt om selve logistikken og galskapen jeg utsatte meg for, frivillig.

All kred til alle alenemødre/fedre der ute. ❤️

I mellomtiden kan du sjekke ut en videosnut (OK, den varer 6 minutter!!). 6 minutter av våre 6 dager i Cascais.. Fryd og gammen, men du vil se i den andre delen/sangen i filmen hvordan jeg forbrenner kalorier på ferie.

– Siri ☺️

Blogglisten hits

Sinnataggen

Her om dagen gikk vi tur i Vigelandsparken. Vi runda alle fontenene og Philip løp rundt og skrek MANN MANN MANN! Det betyr vann for dere som ikke tok den.

Jeg filmet og knipsa masse bilder som om jeg skulle vært en av kineserne, med mobilen. Selfies. Det mest naturlige på jord. At jeg ikke lenger blir flau når jeg tar selfies, er i seg selv ganske flaut.

Vi så plutselig at det flokket seg en gjeng rundt et objekt. Det var ikke en statue som vi først trodde – men en jente. En levende jente. Med de helt nydelige, lyse krøllene sine, og med rosa prinsesseskjørt satt hun på knærne foran den største fontenen i parken og HYLTE. Hun kan ikke ha vært mer enn 2-3 år. Jeg ble overhodet ikke plaget av det. Det eneste som skjærer i mine ører, er mine barns gråt. Jeg ville heller ikke vie noe oppmerksomhet til den scenen hun lagde, for jeg vet jo akkurat hvordan foreldrene har det. Hun er sikkert bare trass. 

Men Philip klarte ikke helt å ta øynene fra henne, og ville helst gå bort å trøste henne. Da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at folk TOK BILDER AV HENNE. Jeg lover, det føltes ut som et overgrep. Nå klarte heller ikke jeg å ta øynene fra henne, før jeg fikk et overblikk over hvem som faktisk var foreldrene. Flere sekunder der var jeg overbevist om at jeg var med på «Hvem bryr seg» på tv2. Først var det én dame som tok et bilde, og jeg antok først at det var moren. Men plutselig kom det flere som raska opp mobilen og tok flere bilder av samme jenta. Jeg klarte aldri å fatte om dette var familiemedlemmer eller fremmede turister. Jeg antar at det ikke var familie siden uttrykket i øynene deres var som om de tok bilde av Sinnataggen. Etter lange minutter, var det en mamma (mest sannsynlig) som plukket henne opp. Shit, det føltes bra – så kommer det ikke på tv at jeg var hun idiotmammaen som ikke gikk bort og brydde seg.

Jeg ble helt varm i hodet, og så gikk det så hardt og brutalt opp for meg at, det der.. det der kunne vært meg. 

Ikke at jeg hadde gått så langt som å ta bilder av skrikende, fremmede barn i parken. Men jeg kunne lett ha snappa et bilde av Philip eller Ada under et trassanfall. Kanskje til og med slengt med en kommentar; HAHA, trass. Eller drittunge.

Før denne horrible episoden jeg var vitne til (det var faktisk det), så har jeg vært smertelig klar over problemstillingen. Det gjør nok alle foreldre i dag. Men nå i ettertid, er jeg der at jeg faktisk må ta et lite tak i meg selv og mammarollen. Er det virkelig så galt av meg å eksponere kidsa som jeg gjør? Verden er nok enda mindre i 2030 enn i dag, og mye tyder på at sosiale medier når høyere nivåer. Det er godt mulig det ikke påvirker barna mine noe negativt. Kanskje de til og med syns det er kjempegøy at det finnes mye de kan se tilbake til. Hvor fett er det ikke å bare google navnet sitt og scrolle nedover til du var 0 år. MEN vil jeg ta sjansen på at det er okey? Selv om jeg syns det hadde vært fett, betyr det ikke at de vil. Tenk om de hater meg enda mer enn det de kanskje allerede gjør som fjortiser?

Noe jeg syns er så sykt digg med snapchat, for å ta et eksempel, er at jeg enkelt kan dele livet mitt. Livet mitt, som jeg opplever det. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er mye alene i mammapermisjon. Livet mitt føles ikke mer meningsfylt ved å dele, men jeg syns det er gøy å vise andre meningen med mitt liv. Saken er at det ikke bare er mitt liv lenger. Det er vårt liv. Barna våre. Så hvor går grensen? Det vet jeg enda ikke, men noe har fått meg til å tenke, og det er en bra start.

Er du en av de som aldri legger ut bilder av barna dine, så skal du vite at jeg syns det er beundringsverdig. Jeg kommer nok aldri til å klare å bare dele bilder av bakhodet til babyene mine, jeg er rett og slett for egosentrisk. Barn sier og gjør så altfor mye morsomt og jeg klarer bare ikke å holde det for meg selv (men det skal sies at jeg er den overivrige typen på snap).

Yes, derfor holder jeg på med et lite eksperiment. Eksperimentet heter JR. TAKEOVER. Vet du ikke hva takeover betyr så kan jeg si at det er når en person (kan være en annen blogger) skriver et eller flere innlegg på en annen sin blogg (jeg leser veldig få blogger, men har allikevel fått med meg at det der er tingen om dagen). Det samme gjelder Instagram-takeover. Eieren av kontoen gir fra seg bildedelingen for en dag, til en annen person.

Ser du hvor jeg vil hen?

Philip skal ha snapchat-takeover. Det vil si, han skal ta bilder av det som opptar han om dagen. Det kan forventes mye eksponering av meg i uheldige situasjoner. Han får lov til å ta igjen. (Merk at Philip enda ikke er 2 år, så den klumsen klarer selvfølgelig ikke ta bildene, men pappaen skal prøve å huske på å ta bilder av meg når jeg minst ønsker det). Jeg lukter litt krangling av dette, men er villig til å prøve det ut.

 
snapchat sirialeks

Jeg kjenner at hvis jeg snur på kamera, så vil det få meg til å tenke meg mer om, hva jeg utsetter kidsa for daglig. Kanskje jeg bruker et ekstra sekund neste gang jeg får lyst til å dele akkurat det bilde. Begynner jeg å tvile velger jeg forhåpentlig det riktige (?), å lagre det kun hos meg.

Første utkast er ikke så crazy bananas, jeg kan dra det veldig langt.

Enjoy!

Blogglisten hits

Time out

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Å være en time borte fra skrik og skrål er den beste medisinen for nå-er-jeg-en-bitchy-mamma.

  
I dag dro jeg på trening utelukkende for barnepassen på Sats Elixia. Jeg hadde ikke overlevd mammapermen uten medlemskapet her (så mye jeg vil rose de opp i skyene, kunne jeg lett tatt betalt for dette innlegget). Det høres sikkert ut som jeg aldri har lyst til å være sammen med barna mine, men det har jeg altså, etter den timen alene – og jeg har såpass selvinnsikt, og kjenner kroppen min så altfor godt, at jeg forstår med engang jeg har behov for en time out. Problemet er bare at den time outen, dere, som jeg tok for gitt før jeg fikk barn, sjelden er tilgjengelig nå.

Så hva skjer egentlig da, når jeg ikke følger kroppens signaler? Jeg blir en enda mer bitchy mamma (og kjæreste).

Merket det i dag. Etter en elendig natt, hadde jeg bare lyst til å ligge inne hele dagen. Det høres jo egentlig ganske digg ut det. Jeg er i mammaperm, ingenting å rekke. Men konsekvensen av å ikke komme seg ut døra kan fort bli tusen ganger verre enn den slitsomme natten. Det mest irriterende rådet jeg vet om er, sov når barnet sover. For det er ofte satans vanskelig å få til. Sover barnet maks 15 minutter i strekk, blir det rene torturen. Akkurat i det du faller i søvn, blir du vekket. Da kunne jeg like greit vært med i et forskningsprosjekt som de drev på med før i tida. De tvang dyr til å holde seg våkne og ga gnagere elektriske støt hver gang dyrenes øyelokk ble lukket, eller enda bedre, dyrene ble satt på en plattform som vippet dem av i det øyeblikket de falt i søvn. Tilslutt ender du opp enda trøttere enn utgangspunktet, og du har kasta bort tiden på å prøve å sove. Tiden kunne jeg brukt på en dusj. Etterhvert bukker vi under og dør. Så akkurat nå HATER JEG deg hvis du gir meg det rådet.

Av erfaring de siste ukene, så har dagene blitt enda verre hvis vi har blitt inne. Det har bare blitt dårligere stemning, og får jeg ikke noe ut av å være hjemme, så kan jeg like gjerne gå en tur i sjalet så får hvertfall en av oss sove.

Etter jeg leverte jr. i barnehagen i morges, gikk jeg til stamkafeen og bestilte the usual. Latte og tranebærscones. Aldri en dag uten. Jeg hadde ingen planer om å trene, selv om jeg var kledd sånn ut. Siden jeg ser like sliten ut hver gang jeg leverer i barnehagen, tar jeg like greit på meg treningstøyet hver dag. Av en eller annen grunn føles det bare mer riktig. Dessuten har jeg en god unnskyldning for å være sminkefri og ha fett, ustelt hår. Jeg steller jo meg sjelden før trening liksom.

Uansett, jeg gikk nå ned på kafeen. Bladde litt avisa med mini i sjalet og drakk opp kaffen. Jeg følte utmattelsen kom i bølger og jeg ville bare legge meg ned å dø. Mini hadde selvfølgelig sovet godt i sjalet til og fra barnehagen, så jeg visste at hun ikke hadde planer om å sove noe mer på en stund. Den eneste utveien jeg hadde for en time out var å dra på Sats Elixia. 

OMG! JEG ELSKER DERE! Dere redder meg gang på gang. Det er egentlig litt fælt, at når jeg er utmattet at jeg helst vil dø, så velger jeg å TRENE. Makes no sence, hvis du ikke er mamma.

  
Det har selvfølgelig skjedd at jeg har tatt noen roligere økter, men som regel så bare går jeg på autopilot når jeg først er der. Jeg kan like gjerne få utbytte av økten. Men jeg ligger ofte ekstra lenge å tøyer ut på slutten. Lukker øynene. Badstue tar jeg noen ganger og. Vet ikke om det er lov.

  
Jeg er sjelden alene, og jeg har glemt hvor sunt det er for kroppen min å være det. Det kommer dager når jeg må være alene med barna (som nå), og det kan være ganske krevende. Men allikevel så merker jeg at jeg faktisk klarer å hente meg litt inn igjen, for å være alene med barna er også ganske fint. Det er noe rart som skjer med meg. Jeg blir faktisk mye mer organisert og takler stress på en helt annen måte enn hvis jeg er sammen med noen (jeg har rett og slett ingen å skylde på?).

  
Bare veldig kjipt for han jeg bor med. At jeg er en bedre person alene. Du hadde jo blitt forelska på nytt hvis du hadde sett hvor supermamma jeg er nå (eller det sørger jeg for på snapchat).

   
 
Jeg anbefaler virkelig alle i mamma- og pappapermisjon om å melde seg inn i et treningstudio der de tilbyr barnevakt. Det har i allefall dekket, hvis ikke alt, så noe av mitt behov for å være alene noen ganger i uka. I tillegg til at er sunt for meg å være alene, så er jeg sikker på at alle dagene jeg hadde med meg jr. på Elixia gjorde at tilvenningen i barnehagen gikk smertefritt.

Så krysser jeg fingre for alle mammaer og pappaer der ute som blir frarøvet søvnen hver natt, for at vi er bedre enn rotter som etter to uker med søvnmangel utvikler forskjellige infeksjoner og dør.

  

Blogglisten hits