Stikkordarkiv: mamma

godt nytt år

Ville bare stikke innom å ønske alle dere som titter innom her, engang i blant, et godt nytt år. Dere trofaste lesere som klikker dere inn for å se om det er noe nytt ræl fra meg, og som får slengt i trynet ikke annet enn et gammelt brukt innlegg. Jeg kommer sterkere tilbake – jeg lover.

Håper alle hadde en fin julefeiring med eller uten barn. Dere som følger meg på snap (sirialeks) fikk kanskje se at vi stakk til Portugal på selveste julaften. Reisen var et mareritt, men vi overlevde. Vel fremme i Portugal, nærmere bestemt Estoril, fikk jeg oppleve min første Les mer godt nytt år

Tilbake

Jeg mister snart oversikt over hva barna har ødelagt.

på onsdag fant jeg jr. foran pc-en vi har i stua. Med de klissete fingrene, spilte han piano på tastaturet mitt. Skjermen viste bare et surt smiletegn og det stod noe som «kan ikke repareres». Det var en frisk start på alenemamma-perioden (som jeg har hver andre måned når pappa er på «seminar». Neida, jeg mener seminar). Livredd for å slette hele livet til barna, turte jeg ikke oppdatere, godkjenne eller trykke på noe som helst.

Nå er jeg tilbake i stolen, pc-en er reparert og bilder på plass. Det er egentlig litt bra det skjedde. Det ble en påminnelse på at jeg må få lastet ned dropbox og sette i gang å overføre tusenvis av bilder over i den store skyen. Det må jo ta en uke!

I tillegg til pc-problemer minnes jeg at jr. har ødelagt tre par briller i sin tid her på jorda. To par billigbriller fra Lindex, men også ett par Ray-Bans. Ada vil gjøre alt jr. gjør, så hun er allerede godt i gang. Som i forrige uke, da hun i vogna veivet med armer og ben, og jeg måtte iaktta fødselsgaven fly i været i sakte film, og selvfølgelig krasjlande i bakken på gårdsplassen. Det resulterte i en knust Iphone-skjerm. Kanskje litt min feil at jeg la mobilen min på hennes sovepose. Noen morgener blir bare så kaotiske, det er seriøst alltid en som bæsjer på vei ut døra. Drømmen er å klare å levere i barnehagen før 10.

Ada sov nesten ikke de tre nettene pappa var borte, derfor ble det ingen hyggelig opplevelse å være alene hjemme denne gangen. Bortsett fra at to gode venninner kom på besøk fredag kveld. De bestilte Peppes som leverte etter to timer. Selv om Peppes-dama var i overflod enig i at pizzaen så forkastelig ut, spiste vi den. Alt som er gratis er digg, da. Det var så kos å ha girls night in, og denne gangen uten alkohol. Å være fyllesyk er ikke så kult lenger. Eller, det har vel aldri vært kult – men uten barn kan du hvert fall sove ut og ligge på sofaen og spise mc’ern hele dagen.

  Jr. og jeg måtte finne en søndagsåpen butikk i Tønsberg. Jeg glemte helt jeg hadde slutta å amme.

Les mer Tilbake

Stopper klokka

  my gang

Nå er barna så søte at vi godt kan bremse opp litt. For hver dag blir jr. mer og mer guttegutt – mens Ada leker ettåring. Dessuten elsker jeg høst, bare synd det er den korteste årstiden. Er det ikke? Jeg elsker alle de fine fargene på trærne og bladene som faller. Jeg får sommerfugler i magen for jeg assosierer den friske luften med barseltiden med mitt førstefødte lykketroll. Les mer Stopper klokka

Bygdøy, syv år etter 

Året er 2008. Måneden august. Etter noen festuker hjemme i Tønsberg, er jeg tilbake i Oslo. Sommeren er på hell. Sommerflørten over og ut. Jeg er tilbake på skolebenken, og skal lære hvordan jeg kan selge Norge som destinasjon for reiselystne turister. The fjords, the blue, the green, Oslo, the city in between, og så videre. Les mer Bygdøy, syv år etter 

Flyskrekk og gode minner <3

Æsj, dette skulle egentlig være en gladsak. Etter jeg kom hjem fra Portugal har jeg vært helt ødelagt i kroppen. Jeg tror jeg pushet meg for mye på reisen, og reaksjonen kom først noen dager etter jeg landet i Norge. Fra å bære håndbagasjen og barna inn på et fly, klarte jeg plutselig ikke å snu vogna til Ada her om dagen. Shit as, reisen tok på mye mer enn jeg først antok.

I juni reiste jeg til Portugal med bare Ada. Jeg reiste sammen med søsteren og kusinen min, og barna deres. Alt jeg ville i hele verden var å ta med jr. på den turen, men på det tidspunktet var jeg så innmari sliten, at det neppe hadde vært noe hyggelig for noen av oss. Siden de andre skulle ta med guttene sine på nesten samme alder, var det ekstra tøft å reise fra jr. Jeg ville bygge sandslott på stranden, bade og spise is med han. Heldigvis tok fornuften fatt i meg. Jeg hadde en nyfødt uten noen som helst søvnmønster, dessuten hadde mammahjertet så dårlig samvittighet for at jeg hadde forsømt Ada. Det var nok ikke så ille som jeg skal ha det til, men det føltes ikke bra. Jeg syns alt ble så mye mer mekanisk i starten, med barn nummer to. Det tok lang tid før jeg følte hun var min. Jeg hadde blant annet mindre tid og energi til kosen. Ada og jeg trengte en jentetur, bare oss to denne gangen. Det var på tide å bli ordentlig kjent med datteren min.

Da jeg ankom flyplassen med bare Ada, begynte jeg å gråte. Nevøene mine løp og gjøgla rundt ved innsjekking-området og var så insane søte. Jeg angret og ville se jr. gjøre det samme. Det ble fort bra igjen, da det gikk opp for meg at jeg hadde ti dager foran meg med kun ett barn. Hun hang trygt i selen, og jeg hadde ingen barn å beine etter som de andre.

Da jeg bestemte meg for å reise nå i september, var det helt uaktuelt å reise fra jr. igjen. Han er i en alder hvor han blir superbegeistret for alt som lager lyd eller beveger seg. Han skriker av glede når han ser en gravemaskin eller tar banen. Jeg gledet meg til å vise han tog, fly og taxi. Og viktigst av alt – vise han Portugal, som er mitt andre hjem. Mamma er oppvokst der, og vi bodde der da jeg var liten. Tre dager før flyreisen fylte jr. to, og derfor går han ikke lenger som spedbarn på fly. Det vil si at lillesøster Ada skulle få fanget mitt helt alene og i fred (HAHAHA, trodde jeg). Da jeg fortalte pappa om reiseplanene, ble jeg møtt med skepsis. Etter å ha sett meg få knekken her hjemme samtlige ganger, er det forståelig nok. Hva skjer om du får totalt knekken i Portugal? Jeg henter dere ikke.

Fear enough. Les mer Flyskrekk og gode minner ❤

just do it

Skulle til å unnskylde fraværet på bloggen, men jeg trakk det tilbake før det kom på skjermen. Dagene går i ett med to små barn, og jeg føler meg ofte fanget av alle rutinene. Dagene blir fort gjentakelse av dagen før, men ser jeg tilbake på september er det langt i fra sannheten denne måneden. Jeg har hatt mammaferie i København, feiret to-årsdagen til jr. og vært i Portugal med begge kidsa, for å nevne noe. Ada sover bedre i vognen, og jeg har gått mange fine turer, i tillegg har jeg fått på meg litt mer sminke.

Bursdagsfeiringen til jr. var skikkelig fin! Han fikk bla. fjernstyrt traktor, gravemaskin, limstift og klistremerker, og var i sitt ess. Han elsker å være center of attention og han ELSKER kake, så ingen tvil om at han hadde en konge-dag. Den lille fisen er bare 2 år – allikevel er rommet hans stappa fullt med leker. Nå hadde jeg bare invitert familien, men etterhvert som jr. skal invitere venner, kommer jeg til å oppfordre til å gi bort brukte gaver. Jr. kunne ikke brydd seg mindre om emballasje, faktisk kan han nærmest få panikkanfall hvis leker er plombert og skuddsikra så inni h.. Les mer just do it

Kveldsknekken

Den velkjente syverknekken. OMG!

Klokken sju er jeg helt gåen. Den dørstokkmila er så jævlig lang, dersom noe skal gjøres utenfor hjemmet etter sju. Det trenger ikke være trening det er snakk om engang. Det kan like gjerne være trivielle aktiviteter som en middag på en Michelin-restaurant eller et fly til Thailand. Jeg kunne sikkert vært i stand til å kansellere en flyreise, så hellig er tiden etter sju og frem til leggetid. Natten er forsåvidt også ganske hellig, men kan ikke måles med den tiden jeg snakker om her.

Klarer jeg å komme meg ut av leiligheten etter sju, så blir jeg skikkelig stolt. Hver gang blir jeg like overrasket over hvor mye jeg faktisk våkner til, når jeg krysser dørterskelen (ja, det heter faktisk dørterskel – og vi har en sjuuukt høy terskel). Det er bare det å komme seg til døra som er uhorvelig problematisk for meg. Derav dørstokk-mila.

I går hadde jeg litt ekstra energi på lager, spør ikke hvorfor. Jeg satt henslengt i sofaen med nesen langt ned i godteposen, og veide for og i mot. Det tok meg 2 minutter. Hva skjeeera? Jeg tok sats, hoppet opp, kledde på meg treningstøyet og løp ut døra. Løp over terskelen som om det skulle vært det eneste jeg hadde gjort hele livet. Det skjer ikke ofte. Det skjer jo aldri. Det er faktisk første gang på 5 måneder, hvert fall. Siden Ada ble født. Når jeg tenker meg om så kan jeg plusse på 9 måneder. Så lenge siden er det siden jeg har trent etter klokken sju. Jeeez!

Mine tanker går til dere i jobb.

  Kjører annenhver runde med pushups og situps!

I går ble jeg selvfølgelig like overrasket. Zombie-Siri våknet og løp en deilig runde rundt Frognerparken. Jeg følte meg topp! Kom hjem og avsluttet økten med 15 x 3 pushups, 20 x 3 situps samt 15 x 3 skrå situps -med knærne i 90 grader. Klokken var fortsatt bare barnet når jeg var ferdig. Åtte! Den timen hadde jeg lett sløst bort på So-Me uansett.

  Veldig fornøyd med at jeg snart kan innta sofakroken

Fyfaen, tenk så god tid vi hadde før So-Me.

I kveld hadde jeg skikkelig troa på å gjøre alt i reprise, men for å si det sånn: det skjedde ikke. 1-0 til den skitne hvite sofaen (aldri kjøp hvit sofa hvis du har barn som ikke kan oppføre seg, eller spiser frokost foran tv’en).

Til gjengjeld så skal jeg tidlig opp på morgenyoga med Vibeke Klemetsen i morgen halv-åtte. Jeg tvinger pappa til å bli hjemme med barna, for jeg syns jeg fortjener et par timer fri når barna er våkne.

Forresten, apropos syverknekken. Jeg har bare timene etter sju til rådighet, og jeg vil bare beklage få og sene blogginnlegg. Siden jeg nettopp har startet, bruker jeg litt tid til å komme inn i det!

Ha en fin kveld alle sammen!

– Siri

Blogglisten hits

Magemuskler eller ikke?

Jeg skal prøve å veie mine ord. Men du må gjerne skyte meg. Barna er lagt og jeg sitter med en double cheese. Det er søndag, jeg er klein og velger å skrive om magemuskler. Æsj!

Jeg har aldri følt meg så sprek som noen måneder etter jeg fødte jr. Jeg gikk bare turer de første månedene og det var ikke før han var rundt 5-6 måneder at jeg begynte å trene regelmessig. En morgen, da jeg fortsatt lå i sengen, kjente jeg på magen min. Plutselig kjente jeg noen harde klumper, og jeg ble oppriktig redd. Jeg hadde hørt om delte magemuskler etter graviditet, og tenkte, shit – nå har jeg fått det! Hva er dette? 

Nevrotisk fikk jeg min samboer til å kjenne på magen min. Greit for han å vite at jeg snart skal dø av delte magemuskler.

Det er magemuskler, Siri.

Det er det ikke. Jeg trener jo ikke.

Det er sixpack, eller hvert fall en pack.

Jeg går jo bare tur, jo. Tar ikke situps engang.

Så hvordan kan jeg få markerte magemuskler da? Etter fødsel? Har jo aldri hatt det før.

Jeg konkluderte med at det måtte være alle trilleturene jeg hadde med jr. I tillegg bodde vi i loftsleilighet i fjerde etasje uten heis. Vognbagen ble hektet av og på understellet ca. tusen ganger og båret opp og ned hver dag. Jeg ble skikkelig sterk, og i juletider da jr. var 3 måneder, viste jeg stolt frem 10 pushups på tærne til samtlige familiemedlemmer. Jeg kan ikke huske at jeg har klart det før.

Nå er jenta like gammel som jr. var da jeg begynte med regelmessig trening. Jeg har ikke holdt på lenge med tanke på den drøye graviditeten, men kjenner allikevel at magen ikke lenger er et hulrom. Et hulrom som jeg kunne trykke hele knyttneven min inn i etter fødsel. Så slo tanken meg igjen, er det noe som ikke stemmer?

  Okey, så må jeg presse skikkelig, skikkelig hardt for at de skal synes

Jeg går ikke på noe som helst diett og spiser altfor mye crappy mat. Jeg har dårlig samvittighet for at kroppen min kommer seg så fort etter fødsel (det hørtes veldig sånn ut; jeg er så digg som ser sånn ut, kort tid etter fødsel. Vær så snill forstå meg rett), det er ikke fortjent. Jeg mener, det er ikke fortjent hvis greia er at man må følge et strengt kostholds-regime.

De fleste har magemuskler, men det sies at de med synlige magemuskler har lavere fettprosent. Jeg har et helt normalt kosthold, og jeg spiser som regel det jeg er keen på. Jeg har lest at jeg må gå på lavkarbo-diett for å få definerte magemuskler. At det er en myte kan jeg bare slå fast her og nå (merk. jeg har ikke utdannelse innen kosthold og/eller trening, så husk; alt med en klype salt). Jeg kan bare bruke meg som et eksempel, men jeg kan jo ikke være eneste unntaket. Det kan hende det fører med mange fordeler med en slik diett, men jeg lover jeg ikke er en jente som sier jeg spiser mer enn jeg gjør. Er det noe jeg syns er pinlig og flaut så er det akkurat det! Du vet, hun som sier at i kveld skal jeg spise grandis til middag as, og med det mener hun egentlig en laksefilet (ikke at det er noe galt med laksefilet, bare den juginga er jo så pinlig).

Tilbake til lav-karbodietten. Noen responderer veldig bra på en slik diett, men hvis du er som meg som ikke klarer deg uten pasta, ris, brød og boller – så don’t fight it. Får du i tillegg dårligere yteevne på trening så går jo vinninga opp i spinninga.

 
De lurer under der, som hos de fleste

Jeg har aldri brydd meg mindre om kropp som nå, etter at jeg fikk barn (saklig, tenker du), det er helt sant. Det viktigste for meg er å ha fornøyde barn. Å være mamma fører med seg så mye mer aktivitet, enn jeg noen gang kunne drømt om (eller hatt mareritt om). Jeg sitter sjeldent i ro (fra sju til elleve ligger jeg ofte langflat på sofaen). Det blir verre når jeg begynner å jobbe igjen, da blir jo saken en annen. Det siste jeg vil er å ha et anstrengt forhold til mat, selv om jeg til fordel kunne ha et sunnere kosthold. Men jeg liker å tro at når vi blir glad i oss selv, så følger kanskje kroppen etter. 

Men er du keen på å markerte magemuskler? Jeg er faktisk ikke så sikker på det.

Konklusjonen min forblir den samme. Mammakroppen kan også være en sterk kropp, forårsaket av trilleturer, bæring, byssing, løp og lek. Har du et mål, er jeg sikker på at nøkkelen er å ha et avslappet forhold til mat og kropp.

Vanskelig tematikk det her, men noen av mine tanker i kveld.

– Siri

Blogglisten hits