Stikkordarkiv: mamma

godt nytt år

Ville bare stikke innom å ønske alle dere som titter innom her, engang i blant, et godt nytt år. Dere trofaste lesere som klikker dere inn for å se om det er noe nytt ræl fra meg, og som får slengt i trynet ikke annet enn et gammelt brukt innlegg. Jeg kommer sterkere tilbake – jeg lover.

Håper alle hadde en fin julefeiring med eller uten barn. Dere som følger meg på snap (sirialeks) fikk kanskje se at vi stakk til Portugal på selveste julaften. Reisen var et mareritt, men vi overlevde. Vel fremme i Portugal, nærmere bestemt Estoril, fikk jeg oppleve min første Les mer godt nytt år

Tilbake

Jeg mister snart oversikt over hva barna har ødelagt.

på onsdag fant jeg jr. foran pc-en vi har i stua. Med de klissete fingrene, spilte han piano på tastaturet mitt. Skjermen viste bare et surt smiletegn og det stod noe som «kan ikke repareres». Det var en frisk start på alenemamma-perioden (som jeg har hver andre måned når pappa er på «seminar». Neida, jeg mener seminar). Livredd for å slette hele livet til barna, turte jeg ikke oppdatere, godkjenne eller trykke på noe som helst.

Nå er jeg tilbake i stolen, pc-en er reparert og bilder på plass. Det er egentlig litt bra det skjedde. Det ble en påminnelse på at jeg må få lastet ned dropbox og sette i gang å overføre tusenvis av bilder over i den store skyen. Det må jo ta en uke!

I tillegg til pc-problemer minnes jeg at jr. har ødelagt tre par briller i sin tid her på jorda. To par billigbriller fra Lindex, men også ett par Ray-Bans. Ada vil gjøre alt jr. gjør, så hun er allerede godt i gang. Som i forrige uke, da hun i vogna veivet med armer og ben, og jeg måtte iaktta fødselsgaven fly i været i sakte film, og selvfølgelig krasjlande i bakken på gårdsplassen. Det resulterte i en knust Iphone-skjerm. Kanskje litt min feil at jeg la mobilen min på hennes sovepose. Noen morgener blir bare så kaotiske, det er seriøst alltid en som bæsjer på vei ut døra. Drømmen er å klare å levere i barnehagen før 10.

Ada sov nesten ikke de tre nettene pappa var borte, derfor ble det ingen hyggelig opplevelse å være alene hjemme denne gangen. Bortsett fra at to gode venninner kom på besøk fredag kveld. De bestilte Peppes som leverte etter to timer. Selv om Peppes-dama var i overflod enig i at pizzaen så forkastelig ut, spiste vi den. Alt som er gratis er digg, da. Det var så kos å ha girls night in, og denne gangen uten alkohol. Å være fyllesyk er ikke så kult lenger. Eller, det har vel aldri vært kult – men uten barn kan du hvert fall sove ut og ligge på sofaen og spise mc’ern hele dagen.

  Jr. og jeg måtte finne en søndagsåpen butikk i Tønsberg. Jeg glemte helt jeg hadde slutta å amme.

Les mer Tilbake

Stopper klokka

  my gang

Nå er barna så søte at vi godt kan bremse opp litt. For hver dag blir jr. mer og mer guttegutt – mens Ada leker ettåring. Dessuten elsker jeg høst, bare synd det er den korteste årstiden. Er det ikke? Jeg elsker alle de fine fargene på trærne og bladene som faller. Jeg får sommerfugler i magen for jeg assosierer den friske luften med barseltiden med mitt førstefødte lykketroll. Les mer Stopper klokka

Bygdøy, syv år etter 

Året er 2008. Måneden august. Etter noen festuker hjemme i Tønsberg, er jeg tilbake i Oslo. Sommeren er på hell. Sommerflørten over og ut. Jeg er tilbake på skolebenken, og skal lære hvordan jeg kan selge Norge som destinasjon for reiselystne turister. The fjords, the blue, the green, Oslo, the city in between, og så videre. Les mer Bygdøy, syv år etter 

Flyskrekk og gode minner <3

Æsj, dette skulle egentlig være en gladsak. Etter jeg kom hjem fra Portugal har jeg vært helt ødelagt i kroppen. Jeg tror jeg pushet meg for mye på reisen, og reaksjonen kom først noen dager etter jeg landet i Norge. Fra å bære håndbagasjen og barna inn på et fly, klarte jeg plutselig ikke å snu vogna til Ada her om dagen. Shit as, reisen tok på mye mer enn jeg først antok.

I juni reiste jeg til Portugal med bare Ada. Jeg reiste sammen med søsteren og kusinen min, og barna deres. Alt jeg ville i hele verden var å ta med jr. på den turen, men på det tidspunktet var jeg så innmari sliten, at det neppe hadde vært noe hyggelig for noen av oss. Siden de andre skulle ta med guttene sine på nesten samme alder, var det ekstra tøft å reise fra jr. Jeg ville bygge sandslott på stranden, bade og spise is med han. Heldigvis tok fornuften fatt i meg. Jeg hadde en nyfødt uten noen som helst søvnmønster, dessuten hadde mammahjertet så dårlig samvittighet for at jeg hadde forsømt Ada. Det var nok ikke så ille som jeg skal ha det til, men det føltes ikke bra. Jeg syns alt ble så mye mer mekanisk i starten, med barn nummer to. Det tok lang tid før jeg følte hun var min. Jeg hadde blant annet mindre tid og energi til kosen. Ada og jeg trengte en jentetur, bare oss to denne gangen. Det var på tide å bli ordentlig kjent med datteren min.

Da jeg ankom flyplassen med bare Ada, begynte jeg å gråte. Nevøene mine løp og gjøgla rundt ved innsjekking-området og var så insane søte. Jeg angret og ville se jr. gjøre det samme. Det ble fort bra igjen, da det gikk opp for meg at jeg hadde ti dager foran meg med kun ett barn. Hun hang trygt i selen, og jeg hadde ingen barn å beine etter som de andre.

Da jeg bestemte meg for å reise nå i september, var det helt uaktuelt å reise fra jr. igjen. Han er i en alder hvor han blir superbegeistret for alt som lager lyd eller beveger seg. Han skriker av glede når han ser en gravemaskin eller tar banen. Jeg gledet meg til å vise han tog, fly og taxi. Og viktigst av alt – vise han Portugal, som er mitt andre hjem. Mamma er oppvokst der, og vi bodde der da jeg var liten. Tre dager før flyreisen fylte jr. to, og derfor går han ikke lenger som spedbarn på fly. Det vil si at lillesøster Ada skulle få fanget mitt helt alene og i fred (HAHAHA, trodde jeg). Da jeg fortalte pappa om reiseplanene, ble jeg møtt med skepsis. Etter å ha sett meg få knekken her hjemme samtlige ganger, er det forståelig nok. Hva skjer om du får totalt knekken i Portugal? Jeg henter dere ikke.

Fear enough. Les mer Flyskrekk og gode minner ❤