Stikkordarkiv: mammalivet

la pause

Jeg syns oppdragelse er noe skikkelig herk. Det vil si, jeg syns det er så komplekst. Vi foreldre vil selvfølgelig lage veloppdragne folk, men vi vil samtidig være der for barna. Det siste jeg vil er å være en helikoptermamma, som er over-bekymret og blander seg inn i alt. Jeg vil at barna skal kunne utforske og være kreative, uten at jeg skal involvere meg for mye. Jr. er allerede kjent som keiseren, sjefen og kongen her i huset, han befaler – vi er serviceinnstilte. Av og til kan det gå alt for langt, Les mer la pause

dårlig samvittighet

Helt ærlig, jeg er skikkelig lei meg for at jeg ikke klarer å oppdatere på bloggen mer enn jeg gjør. På en annen side har jeg en veldig god unnskyldning. Det er ikke bare barnas feil, for i tillegg til «mammaprosjektet» – har jeg et annet rullende prosjekt som opptar meg om kvelden etter leggetid. Ikke bare er det hemmelig, det kommer også til å kreve enda mer innsats fremover. Jeg begynner å innse at jeg ikke kommer til å klare å oppdatere ofte her på bloggen. Kanskje to ganger i uka. Jeg vet ikke. Ikke at jeg noengang har klart å oppdatere ofte. Men det føles litt bedre å skrive det, hvis noen i det hele tatt bryr seg.

Det jeg KAN fortelle, uten å jinxe noe som helst, er at det jeg/vi driver med har jeg skikkelig troa på. Dere som gidder å lese bloggen min er de første som får vite om det, når prosjektet er klart, bare vær snill å ikke forvent det i neste uke – i mammaperm/tåka går alt i sloooow-MO!

Kan gi et hint om at vi har blant annet blitt inspirert av denne fantastiske musikkvideoen.

 

Under her kan dere se bilder av uken min da 🙂 Les mer dårlig samvittighet

snudd på hodet

Denne uken har det skjedd mye. Etter angrepene mot Paris havnet jeg i en liten boble. Mye elendighet preger media, og det lille jeg har fått med meg fra nyhetsbildet denne uken er nok til å kvele det jaget jeg har hatt etter å skape noe. Det er fælt å tenke på at disse menneskene som utgjør umenneskelige handlinger skaper så uendelig mye frykt og bidrar til å snu verden på hodet.

Les mer snudd på hodet

so-me forbud 

Som jeg skrev på Instagram på lørdag, sørget typen for at jeg våknet opp i Paris på Halloween. Min selvseste gebursdag.


Jeg nevnte i fjor at jeg har fått Halloween inn med morsmelka. 29 år har gått siden mamma lå på et føderom på Manhattan med «den sorte punker» i sine armer. Pasientbarn gikk fra rom til rom og spurte om noe du skal være jævlig forsiktig med å spørre om her i Norge. Jeg innrømmer jeg hadde blitt forbanna om noen unger hadde kasta egg på døra, derfor ba jeg mamma tenne lykt og henge opp lapp utenfor der det stod; velkommen, bank på døra, barna sover.

Les mer so-me forbud 

planleggingsdag

I går hang jeg med begge barna siden det var planleggingsdag i barnehagen til jr. Jeg har egentlig ikke hatt noen formening om disse planleggingsdagene. Selvfølgelig kan det bli en utfordring når jeg er i jobb, men det er vel en del av barnepakka?

Kom over en fyr som skriver at han ikke forstår hvorfor ikke barnehager kan planlegge på lik linje som andre arbeidsplasser. Merker jeg blir en smule provosert av akkurat det utsagnet, for jeg skulle gjerne likt å se han gjøre noe administrativt samtidig som ti-fjorten småbarn herjer rundt. Jeg klarer ikke engang skrive blogg-innlegg (eller velge filter på instagram) med mine to.

Les mer planleggingsdag

sykdom og alenebarn

Jeg hamstrer antibiotika for harde livet. I forrige uke var jeg hos legen og fikk påvist streptokokker. Legen spurte om jeg trengte sykemelding, og jeg bare «neida, jeg er i mammaperm». I tillegg til halsvondt ville pappaen at jeg skulle undersøke flere ting. Som for eksempel blodprosenten. Den var ekstremt lav i svangerskapet, og siden jeg føler kroppen min er en slapp wienerpølse om dagen hadde det vært greit med en liten statusoppdatering. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake å ta flere tester når jeg var ferdig med penicillinkuren.

Men tilbake til sykemeldingen. I utgangspunktet kan jeg ikke ta meg fri fra barnet, men etter litt diskusjon tok pappa med Ada på kjøps-møte på jobben. Hun gikk på rundgang rundt møtebordet mens de snakket om viktige ting og sånn. Jeg på min side fikk lest siste utgave av Shape Up, sovet og tatt et varmt bad. Hadde jeg vært i arbeid ville jeg nok takket ja til et par dager sykemelding, jeg følte meg i såpass gusten form. Men da jeg satt i bilen på vei hjem, kom jeg på at jeg faktisk er i arbeid. Det er en baby som krever min fulle oppmerksomhet tjuefire syv. Burde jeg ikke da bedt om en sykemelding?

Jeg fant dette på Nav sine sider: Stønadsperioden kan utsettes dersom stønadsmottakeren på grunn av sykdom eller skade er helt avhengig av hjelp til å ta seg av barnet eller er innlagt i helseinstitusjon.

Allikevel tror jeg ikke det er mange som tenker på det. Her hjemme var vi litt uenige om hva som var best for meg, den dagen jeg var syk og alene hjemme med Ada. Hvis jeg uansett ikke fikk fri fra barnet kunne jeg like greit trille meg en tur. Dager jeg er inne hele dagen er ofte vanskeligere enn hvis jeg er ute. Denne dagen orket jeg ikke mye grining på toppen av det hele. Derfor konstaterer jeg at: jeg syns det er bedre å være syk ute (dersom jeg uansett må ha ansvar for et barn). Det betyr ikke at jeg ikke er syk, men at det for meg er like viktig å holde det mentale som det fysiske i sjakk. For vår del er det vanskelig for pappa å være hjemme, men den andre dagen ba jeg han ta Ada noen timer så jeg faktisk fikk tatt det med ro. Jeg kan ikke huske sist jeg var alene hjemme.

Les mer sykdom og alenebarn

Tilbake

Jeg mister snart oversikt over hva barna har ødelagt.

på onsdag fant jeg jr. foran pc-en vi har i stua. Med de klissete fingrene, spilte han piano på tastaturet mitt. Skjermen viste bare et surt smiletegn og det stod noe som «kan ikke repareres». Det var en frisk start på alenemamma-perioden (som jeg har hver andre måned når pappa er på «seminar». Neida, jeg mener seminar). Livredd for å slette hele livet til barna, turte jeg ikke oppdatere, godkjenne eller trykke på noe som helst.

Nå er jeg tilbake i stolen, pc-en er reparert og bilder på plass. Det er egentlig litt bra det skjedde. Det ble en påminnelse på at jeg må få lastet ned dropbox og sette i gang å overføre tusenvis av bilder over i den store skyen. Det må jo ta en uke!

I tillegg til pc-problemer minnes jeg at jr. har ødelagt tre par briller i sin tid her på jorda. To par billigbriller fra Lindex, men også ett par Ray-Bans. Ada vil gjøre alt jr. gjør, så hun er allerede godt i gang. Som i forrige uke, da hun i vogna veivet med armer og ben, og jeg måtte iaktta fødselsgaven fly i været i sakte film, og selvfølgelig krasjlande i bakken på gårdsplassen. Det resulterte i en knust Iphone-skjerm. Kanskje litt min feil at jeg la mobilen min på hennes sovepose. Noen morgener blir bare så kaotiske, det er seriøst alltid en som bæsjer på vei ut døra. Drømmen er å klare å levere i barnehagen før 10.

Ada sov nesten ikke de tre nettene pappa var borte, derfor ble det ingen hyggelig opplevelse å være alene hjemme denne gangen. Bortsett fra at to gode venninner kom på besøk fredag kveld. De bestilte Peppes som leverte etter to timer. Selv om Peppes-dama var i overflod enig i at pizzaen så forkastelig ut, spiste vi den. Alt som er gratis er digg, da. Det var så kos å ha girls night in, og denne gangen uten alkohol. Å være fyllesyk er ikke så kult lenger. Eller, det har vel aldri vært kult – men uten barn kan du hvert fall sove ut og ligge på sofaen og spise mc’ern hele dagen.

  Jr. og jeg måtte finne en søndagsåpen butikk i Tønsberg. Jeg glemte helt jeg hadde slutta å amme.

Les mer Tilbake

Stopper klokka

  my gang

Nå er barna så søte at vi godt kan bremse opp litt. For hver dag blir jr. mer og mer guttegutt – mens Ada leker ettåring. Dessuten elsker jeg høst, bare synd det er den korteste årstiden. Er det ikke? Jeg elsker alle de fine fargene på trærne og bladene som faller. Jeg får sommerfugler i magen for jeg assosierer den friske luften med barseltiden med mitt førstefødte lykketroll. Les mer Stopper klokka