Stikkordarkiv: reisemedbarn

godt nytt år

Ville bare stikke innom å ønske alle dere som titter innom her, engang i blant, et godt nytt år. Dere trofaste lesere som klikker dere inn for å se om det er noe nytt ræl fra meg, og som får slengt i trynet ikke annet enn et gammelt brukt innlegg. Jeg kommer sterkere tilbake – jeg lover.

Håper alle hadde en fin julefeiring med eller uten barn. Dere som følger meg på snap (sirialeks) fikk kanskje se at vi stakk til Portugal på selveste julaften. Reisen var et mareritt, men vi overlevde. Vel fremme i Portugal, nærmere bestemt Estoril, fikk jeg oppleve min første Les mer godt nytt år

Flyskrekk og gode minner <3

Æsj, dette skulle egentlig være en gladsak. Etter jeg kom hjem fra Portugal har jeg vært helt ødelagt i kroppen. Jeg tror jeg pushet meg for mye på reisen, og reaksjonen kom først noen dager etter jeg landet i Norge. Fra å bære håndbagasjen og barna inn på et fly, klarte jeg plutselig ikke å snu vogna til Ada her om dagen. Shit as, reisen tok på mye mer enn jeg først antok.

I juni reiste jeg til Portugal med bare Ada. Jeg reiste sammen med søsteren og kusinen min, og barna deres. Alt jeg ville i hele verden var å ta med jr. på den turen, men på det tidspunktet var jeg så innmari sliten, at det neppe hadde vært noe hyggelig for noen av oss. Siden de andre skulle ta med guttene sine på nesten samme alder, var det ekstra tøft å reise fra jr. Jeg ville bygge sandslott på stranden, bade og spise is med han. Heldigvis tok fornuften fatt i meg. Jeg hadde en nyfødt uten noen som helst søvnmønster, dessuten hadde mammahjertet så dårlig samvittighet for at jeg hadde forsømt Ada. Det var nok ikke så ille som jeg skal ha det til, men det føltes ikke bra. Jeg syns alt ble så mye mer mekanisk i starten, med barn nummer to. Det tok lang tid før jeg følte hun var min. Jeg hadde blant annet mindre tid og energi til kosen. Ada og jeg trengte en jentetur, bare oss to denne gangen. Det var på tide å bli ordentlig kjent med datteren min.

Da jeg ankom flyplassen med bare Ada, begynte jeg å gråte. Nevøene mine løp og gjøgla rundt ved innsjekking-området og var så insane søte. Jeg angret og ville se jr. gjøre det samme. Det ble fort bra igjen, da det gikk opp for meg at jeg hadde ti dager foran meg med kun ett barn. Hun hang trygt i selen, og jeg hadde ingen barn å beine etter som de andre.

Da jeg bestemte meg for å reise nå i september, var det helt uaktuelt å reise fra jr. igjen. Han er i en alder hvor han blir superbegeistret for alt som lager lyd eller beveger seg. Han skriker av glede når han ser en gravemaskin eller tar banen. Jeg gledet meg til å vise han tog, fly og taxi. Og viktigst av alt – vise han Portugal, som er mitt andre hjem. Mamma er oppvokst der, og vi bodde der da jeg var liten. Tre dager før flyreisen fylte jr. to, og derfor går han ikke lenger som spedbarn på fly. Det vil si at lillesøster Ada skulle få fanget mitt helt alene og i fred (HAHAHA, trodde jeg). Da jeg fortalte pappa om reiseplanene, ble jeg møtt med skepsis. Etter å ha sett meg få knekken her hjemme samtlige ganger, er det forståelig nok. Hva skjer om du får totalt knekken i Portugal? Jeg henter dere ikke.

Fear enough. Les mer Flyskrekk og gode minner ❤