Stikkordarkiv: trening

Fresh start!

God morgen ❤️

Jeg har hatt en liten pause fra treningssenteret de siste ukene. Jeg er så glad i høsten, og spesielt den friske luften som er ute nå! Ada sover to veldig gode økter, og da er det enklere å planlegge de lengre turene.

I går bestemte jeg meg for å gå til Ada våknet, og det gjorde hun etter 10 km. Det passet fint for da var vi fremme på Aker Brygge. De har et ganske fancy ammerom med stelle-matte i skinn, og det er så lettvint å gå rundt der for det meste er nytt og tilrettelagt for rullestolbrukere aka oss med barnevogner. Ulempen er at det finnes så mye fint der, og jeg trenger ikke shoppe noe mer nå.

Noen dager trenger jeg en ekstra strekk før eller etter gåturene.

  

Nå skal jeg levere jr. i barnehagen og hvis jeg gidder skal jeg prøve å løpe litt på mølla  på SatsElixia etterpå. Kjenner jeg trenger å svette litt og! Litt senere skal jeg på 6-måneders kontroll med Ada. Denne permisjonen bare flyr avgårde, og hun vokser altfor fort!

Ha en deilig dag inne eller ute.

– Siri

Blogglisten hits

kidsa og jeg på ferie

Eller skal jeg heller kalle det bootcamp i Portugal? Ikke den ShapeUp bootcampen, men reise-alene-med-to-små-BOOTCAMP!

Jeg er så glad for at jeg reiste! Sitter igjen med så mange inntrykk og følelser etter denne turen at det vil ta noen dager å fordøye. Når jeg får reisen litt på avstand skal jeg klare å skrive litt om selve logistikken og galskapen jeg utsatte meg for, frivillig.

All kred til alle alenemødre/fedre der ute. ❤️

I mellomtiden kan du sjekke ut en videosnut (OK, den varer 6 minutter!!). 6 minutter av våre 6 dager i Cascais.. Fryd og gammen, men du vil se i den andre delen/sangen i filmen hvordan jeg forbrenner kalorier på ferie.

– Siri ☺️

Blogglisten hits

når en liten avgjørelse..

fucker opp resten av dagen.

Jeg har vært ekstremt dårlig til å planlegge dagene i denne mammapermen. Ikke at det er viktig for meg å ha mange planer, men jeg vil gjerne få noe ut av den tiden Ada sover. Nå som hun sover lengre enn et kvarter om gangen, kan jeg faktisk sove når hun sover. Det er mye annet jeg vil gjøre mens hun sover, men akkurat nå er det nummer én, hvis jeg er trøtt. Sove er det eneste jeg absolutt ikke kan gjøre mens hun er våken.

Det er mye enklere å planlegge dagene nå som rutinene begynner å ta form – men akkurat i dag ødela jeg det hele med én eneste dårlig beregning.

Vi stod opp som vanlig, og jeg slapp å levere i barnehagen. Det er digg å slippe for den lengste søvnen har hun fra ni. Leverer jeg i barnehagen tar hun blunden i vognen på vei til barnehagen og da er sjansen for å ta igjen den tapte søvnen tapt. Vi var klare for å stikke på SatsElixia klokken halvtolv. Det gjenstod bare å slenge henne på ryggen å tusle ned. HAHA, as if!

Les mer når en liten avgjørelse..

Ada og Petra tar meg med!

For en dag, hvert fall i Oslo! Sommer’n kom tidlig i år, as. Resten av uka har Petra herjet da. Ada sover fortsatt dårlig om natten. I natt ga jeg opp kampen og ga henne mat – men til gjengjeld har hun begynt å sove to gode, lange økter i løpet av dagen. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men fy søren jeg har savnet alle gåturene jeg hadde med jr. i vogna. Det er en grunn til at jeg kalte meg jentasomgikk. Jeg har aldri noensinne gått så mye som jeg gjorde med han. Nå som Ada sover bra om dagen, er jeg ikke lenger redd for å gå ut på lengre turer med henne også, og det har reddet meg denne uka som jeg verken har klart å trene, eller fått lov til å sove. Å gå tur er undervurdert trening, det er trening. For lange turer kan det være lurt å ta med litt vann, og kanskje noe å spise, i ryggsekken (turgåing for dummies).

Det har ikke vært det ideelle tur-været akkurat, men det har ikke vært noen hinder. Ada og Petra har tatt meg med! Jeg har alltid likt å løpe i regnet, det er noe veldig befriende med det. Med noe hardcore rap på ørene, later jeg ofte som jeg er med i en gangsterfilm. Du vet, han eller hun som løper av seg sinnet og kanskje flykter fra problemene sine, eller bare bearbeider de. Klarer ikke helt beskrive det, ser hvert fall sykt digg ut på film. Jeg er i alle fall i den riktige sonen, om jeg er der. Det er bare litt vanskeligere i virkeligheten. Jeg har funnet ut at det samme gjelder trilleturer i øsende pøsregn. Det er alltid kjipt med de første dråpene som drypper ned ansiktet, eller på buksa – men så etter hvert må jeg bare gi meg tapt til regnet. Jeg liker ikke være kald, så da er jeg pent nødt til å keep on going til jeg hjemme igjen. Det første plagget jeg kjøpte etter fødselen var faktisk en regnbukse, en jævlig dyr en. Tvilte sterkt om jeg noen gang kunne forsvare det kjøpet, men det kan jeg med sikkerhet gjøre nå. Regnbukse as, undervurdert det og.

Les mer Ada og Petra tar meg med!

TANTA ER TILBAKE

Denne uka har gått så sinnsykt fort! Jeg har ligget på latsiden når det kommer til trening, derav lite trening på bloggen. I morgen har jeg hanglet fram og tilbake i to uker. Sikkert noe virus jr. har dratt med seg fra barnehagen. På foreldremøte snakket vi om at avdelingen har dårlig ventilasjonsanlegg så det gjør at bakteriene flyter fritt, men de har ikke penger til å fikse det. Dessuten har de et kjøleskap som ikke har fungert på et halvt år, maten mugner fort. Styret vil heller ikke sponse de ansatte med et nytt kjøleskap. Det der er fucka greier!

I begynnelsen av forrige uke merket jeg betydelig forskjell i formen. Det var som om det endret seg over natten. I tillegg til at vi hele gjengen var forkjøla, kjentes alt feil. Håret fett, sov dårlig, ekstremt trøtt og sulten. Les mer TANTA ER TILBAKE

Litt yogafrelst

Som jeg skrev her om dagen så hadde jeg æren av å være med på yogafrokost med Alpro, i samarbeid med @justanotherfoodstory og Vibeke Klemetsen. Vibeke er yogaekspert og -instruktør, og hun introduserte meg for Ahstanga yoga. Det finnes mange yogaformer, uten at jeg skal skryte på meg å kunne noen av de. Jeg var støl i hele kroppen i går, og merker jeg har brukt muskler jeg ikke ante jeg hadde. Jeg er stiv som en stokk, og det kjentes helt riktig å endelig strekke på kroppen som jeg føler har vært konstant gravid de siste årene.

fitnesscherry og jentasomgikk (foto: Johnny V. Nordskog)

Vibeke lot meg slappe av!

Les mer Litt yogafrelst

YOGA CRASHER

Jeg har prøvd yoga fire ganger. Den tredje gangen i går, den fjerde i dag. Det er en helt fantastisk treningsform som jeg så gjerne skulle drevet med daglig. Styggen på ryggen sier: Det er for enkelt, det er ikke effektivt nok, og jeg blir ikke svett, kan ikke prioritere det nå. Hver gang jeg har vurdert en yoga-time i studio har disse tankene streifet meg, det er jeg nesten sikker på at jeg ikke er alene om. Dumma! Det er ikke så jævlig rart du ikke svetter, når du gjør alt feil. I tillegg til å ha styggen på ryggen, så vet jeg også veldig godt at yoga er tungt, og de som gjør yoga er spreke som få! Hvis yogaister klarer å hate, så er det sikkert folk som meg.

Vi med barn har ikke tid til det der. 

VI MED BARN TRENGER AKKURAT DET DER! 

Sånn, da var det skrevet.

Jeg fikk for noen uker siden invitasjon til Alpro-frokost i samarbeid med Nussara (@justanotherfoodstory) og Vibeke Klemetsen. Fikk en skikkelig god vibe av hele greia, og takket selvfølgelig ja.

Det var en perfekt anledning til å be pappa levere i barnehage og være hjemme med Ada på morgenkvisten. Jeg syns jeg fortjener noen timer fri fra barna når BARNA ER VÅKNE, selv om pappa jobber og sliter for at vi skal ha tak over hodet.

Ada var hjertelig velkommen, var ikke det, men man vil jo helst være til stede i visse settinger (les dåp).

Onsdag morgen troppet jeg opp. Løp inn fra øs, pøsende regn, helt fri fra barn, inn i studio der vi skulle være. En herlig følelse å være barne-fri! Da jeg kom inn oppdaget jeg at alle var godt i gang på mattene sine. Jeg var 2 minutter forsinket, så jeg skjønner jo det. Sikkert et tight tidsskjema. Instruktøren var ikke Vibeke Klemetsen, kanskje hun var syk og sendte en erstatter. Nussara var godt i gang med frokosten. Hilste kjapt på henne før jeg slang meg ned på gulvet med resten av gjengen. Etter en herlig yoga-økt hilste jeg på flere, og jeg tror jeg stilte en del spørsmål. Satt meg på et bord med to søte jenter, og spiste en sinnsykt god smoothie bowl med banan, blåbær og nøtter. Tok meg virkelig til rette.

Da alle skyndte seg avgårde til busser og jobb, stod jeg igjen sist, som et lite spørsmålstegn. Jeg så ikke helt sammensetningen, og ingen av de jeg hadde vært i kontakt med var der, heller. Uansett, tok på meg støvlene og takket pent for meg, og for en helt fantastisk start på dagen. For det var det virkelig!

Satt meg i lekebilen (elbilen til mamma som hun parkerer hos meg når hun er ute å reiser) og sendte melding til pappa at jeg var på vei hjem. Plutselig var det noe som klarnet i hodet, som om det skulle vært en tjukk tåke rett over og/eller foran meg som bare plutselig forsvant. Stoppet bilen ved første mulighet, og heiv meg over mobilen. Sjekket mailen og dato for Alpro-arrangementet. Torsdag 3. september. OMG. Jeeez. I dag er det jo onsdag, 2. september. Great! 

Kjørte i full fart for å rekke tilbake tidsnok. Jeg fikk et veldig sterkt behov for å forklare de jentene jeg nettopp hadde møtt, om at jeg ikke var helt bak mål. Jeg må jo ha virket så sykt spes. Og dessuten ville jeg gjøre opp for meg, for jeg skjønner jo at disse jentene ikke arrangerer yoga og frokost bare for å være hyggelig. Du betaler jo litt for å ha det SÅ hyggelig, mener jeg.

Ting ble oppklart! Hver onsdag har Iselin Næss og Nussara yogafrokost i Studio Lilleborg på Sagene. Jeg fikk æren av å prøve. Eller, jeg tok meg æren og presset meg inn.

I bilen på vei hjem klarnet det enda litt til. På vei inn i studio noen minutter etter halv-åtte fikk jeg spørsmål om jeg var meldt på. Alle var veldig godt i gang med yogaen, dvs. de kunne ikke bare ha holdt på de to minuttene jeg var forsinket. Instruktøren sa, etter yoga-timen som varte i maks 30 minutter, at hun ikke hadde sett meg på lista. Jeg så ingen alpro-produkter. Ingen beklaget Vibekes fravær. Jeg stilte endel «dumme» spørsmål som ingen kunne svare på.

Snakk om å være til stede. Med en sånn tilstedeværelse kunne jeg like greit hatt med begge barna. Rakk ikke ta noen snaps heller.

AMMETÅKA AS! Vær så snill, bekreft at «ammetåke» er en faktisk og reell sinnstilstand?

Skriver meg helt bort nå. Må legge meg. Vil du lese om dagen i dag, titt innom i morgen kveld er du snill. Utsette blogginnlegg er lov i min bloggverden (desverre)!

Ha en riktig god natt, håper du får sove.

– Siri

Blogglisten hits

Kveldsknekken

Den velkjente syverknekken. OMG!

Klokken sju er jeg helt gåen. Den dørstokkmila er så jævlig lang, dersom noe skal gjøres utenfor hjemmet etter sju. Det trenger ikke være trening det er snakk om engang. Det kan like gjerne være trivielle aktiviteter som en middag på en Michelin-restaurant eller et fly til Thailand. Jeg kunne sikkert vært i stand til å kansellere en flyreise, så hellig er tiden etter sju og frem til leggetid. Natten er forsåvidt også ganske hellig, men kan ikke måles med den tiden jeg snakker om her.

Klarer jeg å komme meg ut av leiligheten etter sju, så blir jeg skikkelig stolt. Hver gang blir jeg like overrasket over hvor mye jeg faktisk våkner til, når jeg krysser dørterskelen (ja, det heter faktisk dørterskel – og vi har en sjuuukt høy terskel). Det er bare det å komme seg til døra som er uhorvelig problematisk for meg. Derav dørstokk-mila.

I går hadde jeg litt ekstra energi på lager, spør ikke hvorfor. Jeg satt henslengt i sofaen med nesen langt ned i godteposen, og veide for og i mot. Det tok meg 2 minutter. Hva skjeeera? Jeg tok sats, hoppet opp, kledde på meg treningstøyet og løp ut døra. Løp over terskelen som om det skulle vært det eneste jeg hadde gjort hele livet. Det skjer ikke ofte. Det skjer jo aldri. Det er faktisk første gang på 5 måneder, hvert fall. Siden Ada ble født. Når jeg tenker meg om så kan jeg plusse på 9 måneder. Så lenge siden er det siden jeg har trent etter klokken sju. Jeeez!

Mine tanker går til dere i jobb.

  Kjører annenhver runde med pushups og situps!

I går ble jeg selvfølgelig like overrasket. Zombie-Siri våknet og løp en deilig runde rundt Frognerparken. Jeg følte meg topp! Kom hjem og avsluttet økten med 15 x 3 pushups, 20 x 3 situps samt 15 x 3 skrå situps -med knærne i 90 grader. Klokken var fortsatt bare barnet når jeg var ferdig. Åtte! Den timen hadde jeg lett sløst bort på So-Me uansett.

  Veldig fornøyd med at jeg snart kan innta sofakroken

Fyfaen, tenk så god tid vi hadde før So-Me.

I kveld hadde jeg skikkelig troa på å gjøre alt i reprise, men for å si det sånn: det skjedde ikke. 1-0 til den skitne hvite sofaen (aldri kjøp hvit sofa hvis du har barn som ikke kan oppføre seg, eller spiser frokost foran tv’en).

Til gjengjeld så skal jeg tidlig opp på morgenyoga med Vibeke Klemetsen i morgen halv-åtte. Jeg tvinger pappa til å bli hjemme med barna, for jeg syns jeg fortjener et par timer fri når barna er våkne.

Forresten, apropos syverknekken. Jeg har bare timene etter sju til rådighet, og jeg vil bare beklage få og sene blogginnlegg. Siden jeg nettopp har startet, bruker jeg litt tid til å komme inn i det!

Ha en fin kveld alle sammen!

– Siri

Blogglisten hits

Magemuskler eller ikke?

Jeg skal prøve å veie mine ord. Men du må gjerne skyte meg. Barna er lagt og jeg sitter med en double cheese. Det er søndag, jeg er klein og velger å skrive om magemuskler. Æsj!

Jeg har aldri følt meg så sprek som noen måneder etter jeg fødte jr. Jeg gikk bare turer de første månedene og det var ikke før han var rundt 5-6 måneder at jeg begynte å trene regelmessig. En morgen, da jeg fortsatt lå i sengen, kjente jeg på magen min. Plutselig kjente jeg noen harde klumper, og jeg ble oppriktig redd. Jeg hadde hørt om delte magemuskler etter graviditet, og tenkte, shit – nå har jeg fått det! Hva er dette? 

Nevrotisk fikk jeg min samboer til å kjenne på magen min. Greit for han å vite at jeg snart skal dø av delte magemuskler.

Det er magemuskler, Siri.

Det er det ikke. Jeg trener jo ikke.

Det er sixpack, eller hvert fall en pack.

Jeg går jo bare tur, jo. Tar ikke situps engang.

Så hvordan kan jeg få markerte magemuskler da? Etter fødsel? Har jo aldri hatt det før.

Jeg konkluderte med at det måtte være alle trilleturene jeg hadde med jr. I tillegg bodde vi i loftsleilighet i fjerde etasje uten heis. Vognbagen ble hektet av og på understellet ca. tusen ganger og båret opp og ned hver dag. Jeg ble skikkelig sterk, og i juletider da jr. var 3 måneder, viste jeg stolt frem 10 pushups på tærne til samtlige familiemedlemmer. Jeg kan ikke huske at jeg har klart det før.

Nå er jenta like gammel som jr. var da jeg begynte med regelmessig trening. Jeg har ikke holdt på lenge med tanke på den drøye graviditeten, men kjenner allikevel at magen ikke lenger er et hulrom. Et hulrom som jeg kunne trykke hele knyttneven min inn i etter fødsel. Så slo tanken meg igjen, er det noe som ikke stemmer?

  Okey, så må jeg presse skikkelig, skikkelig hardt for at de skal synes

Jeg går ikke på noe som helst diett og spiser altfor mye crappy mat. Jeg har dårlig samvittighet for at kroppen min kommer seg så fort etter fødsel (det hørtes veldig sånn ut; jeg er så digg som ser sånn ut, kort tid etter fødsel. Vær så snill forstå meg rett), det er ikke fortjent. Jeg mener, det er ikke fortjent hvis greia er at man må følge et strengt kostholds-regime.

De fleste har magemuskler, men det sies at de med synlige magemuskler har lavere fettprosent. Jeg har et helt normalt kosthold, og jeg spiser som regel det jeg er keen på. Jeg har lest at jeg må gå på lavkarbo-diett for å få definerte magemuskler. At det er en myte kan jeg bare slå fast her og nå (merk. jeg har ikke utdannelse innen kosthold og/eller trening, så husk; alt med en klype salt). Jeg kan bare bruke meg som et eksempel, men jeg kan jo ikke være eneste unntaket. Det kan hende det fører med mange fordeler med en slik diett, men jeg lover jeg ikke er en jente som sier jeg spiser mer enn jeg gjør. Er det noe jeg syns er pinlig og flaut så er det akkurat det! Du vet, hun som sier at i kveld skal jeg spise grandis til middag as, og med det mener hun egentlig en laksefilet (ikke at det er noe galt med laksefilet, bare den juginga er jo så pinlig).

Tilbake til lav-karbodietten. Noen responderer veldig bra på en slik diett, men hvis du er som meg som ikke klarer deg uten pasta, ris, brød og boller – så don’t fight it. Får du i tillegg dårligere yteevne på trening så går jo vinninga opp i spinninga.

 
De lurer under der, som hos de fleste

Jeg har aldri brydd meg mindre om kropp som nå, etter at jeg fikk barn (saklig, tenker du), det er helt sant. Det viktigste for meg er å ha fornøyde barn. Å være mamma fører med seg så mye mer aktivitet, enn jeg noen gang kunne drømt om (eller hatt mareritt om). Jeg sitter sjeldent i ro (fra sju til elleve ligger jeg ofte langflat på sofaen). Det blir verre når jeg begynner å jobbe igjen, da blir jo saken en annen. Det siste jeg vil er å ha et anstrengt forhold til mat, selv om jeg til fordel kunne ha et sunnere kosthold. Men jeg liker å tro at når vi blir glad i oss selv, så følger kanskje kroppen etter. 

Men er du keen på å markerte magemuskler? Jeg er faktisk ikke så sikker på det.

Konklusjonen min forblir den samme. Mammakroppen kan også være en sterk kropp, forårsaket av trilleturer, bæring, byssing, løp og lek. Har du et mål, er jeg sikker på at nøkkelen er å ha et avslappet forhold til mat og kropp.

Vanskelig tematikk det her, men noen av mine tanker i kveld.

– Siri

Blogglisten hits

#NoTrollCanBreakMe

Jeg elsker kampanjen til Kari Traa. Hørt om den? Sammen med 8 fine jenter som har opplevd å bli trakassert på nettet, gjennom blant annet sosiale medier, vil de inspirere andre som opplever det samme til å si i mot og kjempe tilbake. Å skille seg ut, og vise seg frem er noe vi nordmenn kan bli mye flinkere på, og fortsatt har vi mange her i landet som priser janteloven. Vi bor heldigvis i et land der vi har rett til å snakke fritt, men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal snakke stygt. Nettmobbere er som andre mobbere, like ukule som i den virkelige verden. Nettmobbere er faktisk verre, for mange av de velger å være anonyme.

Jeg har ikke holdt på så lenge med blogging, og har heldigvis ikke opplevd å bli mobbet. Hadde jeg hatt tusenvis av følgere hadde jeg allikevel saumfart det kommentarfeltet. Jeg hadde lest hver bidige en, og en stygg kommentar hadde nok gitt meg et lite stikk. Noen uker etter at jeg startet med Instagram-kontoen min @jentasomgikk, tikket det inn flere hundre følgere en ettermiddag, helt ut av det blå. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde ikke lagt ut noe på en stund, og det var ingen superkjendis som hadde repostet noe heller. Da jeg var å trente med Philip i parken, ringte plutselig samboeren min. Han forklarte meg rolig, at noen hadde opprettet en diskusjonstråd om meg på Kvinneguiden. Overskriften var «Jentasomgikk på Instagram – slår Fotballfrue i manisk?». Startet av AnonymBruker.

Jeg ble helt paff. Jeg avsluttet samtalen, og bare fortsatte å trene. Men etter ca. 30 sekunder måtte jeg bare sette meg ned på gresset og google hva faen dette var. Jeg leste alle svarene til trådstarter, og oppdaget egentlig ganske fort at den tråden ble fort i mitt favør. Det var mange som skrev bra ting om meg. Dessuten rant det inn med followers den dagen, så det vil jeg gjerne takke deg for AnonymBruker. Nå var ikke det direkte mobbing, men trådstarter brukte meg som person som eksempel på noe mye mer alvorlig. Hun kalte meg manisk, og en annen skrev noe enda verre; at jeg ikke tok vare på barnet mitt. Jeg stod bare å lo der jeg stod med mobilen i hånda, for de var jo helt på bærtur. Jeg visste jo min sannhet, og folk måtte bare tro det de ville. Men når jeg kom hjem, så fikk jeg faktisk en liten knekk. Jeg syns ikke det var noe fett at noen ville spre budskapet om at jeg var en tynn mamma som ikke tok vare på babyen sin. Det er jo en helt sinnssyk påstand å komme med, om en du ikke kjenner.

Jeg måtte svare. Og det hjalp. Jeg kunne nok vært mye tøffere i mitt svar, men det ble hvert fall stille (svaret kan du lese nederst på side 5).

Jeg syns det er skikkelig fint at Kari Traa nå løfter problemstillingen, og ber jenter fighte tilbake. Det er bare ikke greit. Hvem har tid til å slenge dritt? Hvem vil bruke tiden sin på det?

I dagens aftenposten skriver en klok Maren Paus Reinertsen (19) at hun er lei av hetsing i kommentarfeltene. Hennes oppfordring er klar; kommenter i vei, men vær på nettet som du vil andre skal være mot deg. Det som er helt genialt med sosiale medier er bla. at vi enkelt kan diskutere det vi måtte ønske. Men som Maren skriver så skal vi selvfølgelig diskutere meningen, ikke personen bak den.

Føler meg litt gammel som ikke har hatt nettvett opplæring på skolen, men hvis det er blitt pensum så er jeg veldig glad for at barna mine etterhvert vil lære det. I tillegg til det skal jeg selvfølgelig lære barna mine god gammeldags folkeskikk.

Så, trollfighters – YOU ROCK! #NoTrollCanBreakMe

 
Sjekk ut trollfighters!

– Siri

Blogglisten hits